Menu

Content

Breadcrumb

Reisebrev fra London januar-februar 2020

Dette reisebrevet er hentet med tillatelse fra Derby Countys medlemsblad NorRam nr. 3 2019/20 før pandemien slo til og satte en stopper for alt som er gøy.

 

Londontur januar - februar 2020

Med en iskold IPA godt plassert i den ene lanken og overleppa godt brettet over kanten på glasset, plirte Kjell Kinamat utover terrassen mot en rødmende sol på vei ned i horisonten. Duften av IPA-en gjorde underverker for nostrillene og smaksløkene våknet til live da den første slurken skyllet langsomt ned i svelget. Øynene gled sakte igjen før en ny slurk reduserte mengden i glasset og økte nytelsen av inntaket.

Ah.

Glasset ble forsiktig tatt bort fra munnen og satt mykt på glassbordet oppå en coaster laget i sort gummi med bilde av en Ram på. Kjell Kinamat lente seg tilbake i stolen og lot eliksiren fordele seg videre i de indre regioner med et lett smil om munnen.

Ah.

Godt med lørdag. Godt med en øl. Godt å nyte livet. En kan bli rent melankolsk av en slik stund.

Socrates kom diltende rundt hjørnet og satte seg foran meg. Ikke filosofen. Ikke fotballspilleren. Katten.

Han remjet og knirket litt, før han la seg til på terrassegulvet og kikket en smule surt opp på meg. Som om han mente jeg burde sprette ut av godstolen for å overlate akkurat den til ham. Jeg gliste, men rikket meg ikke.

Dette var en stillingskrig, og jeg visste godt at så snart jeg forlot plassen min for å hente meg mer å drikke, ville den være opptatt når jeg kom tilbake. Så inntil videre lot jeg pusen få være litt indignert og gretten.

Jeg lot tankene fly, og koste meg med gode opplevelser i reprise fra fjorårets fine sommertur til Lofoten. Sammen med min kjære kone Anne Karine, min gode venn Geir og hans mø Vigdis hadde vi utforsket Lofoten på kryss og tvers. Hvilket fantastisk landskap og vakker natur! Inge! Vi skjønner at du er stolt av hjemplassen din.

Etter hvert skled imidlertid tankene videre til den største boksen i hjerneavdelingen til Kjell Kinamat. Fotball. Noe min kone til tider er relativt frustrert over, men jeg kan ikke noe for det.

Har alltid elsket lærkula, gutta med interessant sveis og litt trange shorts. Jeg åpnet et øye og fokuserte en smule før jeg klemte neven rundt glasset og tok en ny, drøy slurk. Lot humlen rotere rundt i munnhulen før den forsvant i svelget.

Ah.

Socrates var stand by rett foran meg, men hadde lukket øynene og lot ørene gjøre jobben. Jeg smilte for meg selv, før jeg lente meg tilbake igjen og lot den siste rest av sol varme kroppen. Det var på tide å planlegge en ny tur. Englandstur. Kultur. Fotballtur. London here we come.

Again.

Søndag, 26. januar
Strålende opplagt og lettere nybarbert, pakket jeg de siste fillene ned i kofferten og brekte til frua at nå var jeg ferdig og klar til å reise. Det var hun også.

Vi pitla av sted og hutret litt i kaldlufta på vei til bussen. Det var meldt tosifret antall VARME-grader i London, og vi så frem til en lettelse i antrekket.

Vel fremme på Oslo lufthavn fant vi et smilende og muntert reisefølge, Vigdis og Geir, som allerede satt klare med både det ene og det andre i glassene foran seg. Fristelsen for tilsvarende eliksir var absolutt til stede, så vi fulgte eksemplet og smøg oss ned på hver vår stol. Noen planer var allerede lagt for turen, både felles kulturelle og noen spennende, separate utskeielser for henholdsvis damene og herrene.

Mens damene hadde valgt seg ølsmaking og gjørmebryting, hadde vi gutta valgt oss shopping og prosecco…

NOT!

Det ble selvfølgelig et knippe med fotballkamper på lavere nivå for oss herrene, som var i en akseptabel avstand fra vår bolig i Brixton.

Turen til øya gikk fint og vel fremme ble det velkomstskåling før vi trippet muntert av gårde til et bedre måltid på Mama Dough. Italiensk pizza på sitt beste. Intet unntak denne gangen heller. Etter mat ble det en snartur på den lokale kneipa som ligger i lett krabbeavstand til boligen, The Junction. Her er det så brunt som det bare kan bli i England, og innerst i lokalet spiller lokale musikere på en åpen scene. Vi fikk oss noe godt i glassene og nøt stunden.

Nå var vi i gang!

Mandag, 27. januar
Håpet om en solfylt start på turen ser ut til å la vente på seg. Overskyet og lett yr i lufta. Helt greit det, vi har med dertil egnet utrustning i form av regntøy og paraplyer.

Dagens første «øvelse» er av lokal karakter og vi skal rett og slett ned til sentrum. Det blir en lett stabbing i Brixton Market før Geir finner seg en trendy skjorte, som han bare må ha. Fort gjort å bli tørre i halsen av for stort inntak av butikkstøv, så en iskold en er heldigvis snart innen rekkevidde.

Etter å ha betalt skjorta kontant til en rasta-kar (Jamaicaner-relatert altså) beveger Geir og jeg oss til The Laundry, hvor damene allerede sitter og nyter dagens prosecco. Litt snaskens på tallerken for å tilfredsstille dyret i magen, før vi setter kurset mot boligen igjen.

Ola, sønn til Geir og Vigdis, har meldt sin ankomst i løpet av denne ettermiddagen, etter å ha besøkt en gammel venn i Newcastle. Vi er klare til å ta imot ham.

Geir og jeg skal imidlertid på kamp i kveld, så mens damene reduserer bekledningen, seler vi på med varmt både under og over. De tosifrede antall VARME-gradene har til nå uteblitt, men regnet har stoppet og det er klart og stille. Kjølig, men dette var en utmerket kveld for fotball, som Arne Scheie ville ha uttrykt det.

Aftenens kamp er Sutton Common Rovers mot Abbey Rangers. COCO ligaen, eller nivå 9 på norsk. Meget kurant reisevei med toget fra Loughborough Junction til West Sutton, som er nærmeste stasjon til banen, Gander Green Lane.

Noen fakta om hjemmelaget.
Etablert så sent som i 1978 og har som slagord «Together We Will Make It Happen». Kapasitet på banen er så bra som 5.013, hvorav 765 sitteplasser. De har ikke all verden av trofeer å vise til, men har blant annet vunnet Cherry Red Records Premier Challenge Cup i 2018-19 sesongen. De ble dessuten nummer 2 i ligaen sist sesong.

Vi blir vel mottatt ved ankomst til banen, og fyren i luka lurer på hvor vi kommer fra. Da vi sier at vi er norske, smeller det fra karen; «Norwegians! Again! We had 12 Norwegians here at the match last week! What's happening!?» Vi kan berolige mannen med at det ikke er snakk om en ny invasjon av vikinger, og da kommer det tørt fra ham at «They said they came from Viking in Norway…». En haug med siddiser har altså beveget seg utpå flatbygda sørvest for London for å bivåne fotball på 9. nivå! Vel, da er vi flere som liker grasrotfotball!

Banen er romslig og har en lounge, som vi selvfølgelig smetter inn i, jo før jo heller. Her er det alle rettigheter og vi treffer en kar, som presiserer at han ikke er en Sutton Common supporter, men som har tatt seg en tur for å se fotball en mandags kveld. Han virker oppegående og har en god del kunnskap om hjemmelaget, så dette kan nok være en groundhopper, selv om han ikke presiserer det.

Blant annet sier han at Sutton Common muligens har fokus litt andre steder enn på kveldens match da de snart skal ut i en meget viktig cupkamp i FA Vase 5. runde, som betyr mye for dem, ettersom de aldri har nådd så langt før. Og hvor rett skulle han ikke få. Det blir en trist forestilling av hjemmelaget og de ryker 0-3. Ingen højdare av en match, men vi koste oss både på tribunen og i loungen (ikke minst). Vi spurte etter krus (til Bakern), men det hadde de ikke. Ettersom de imidlertid deler bane med Sutton United, klarte Geir etter litt smisking å få en godt voksen kar til å grave frem et krus med Sutton United på. Så var da spørsmålet, hadde Bakern dette? Nei da! Skulle du sett. Nytt krus til samlingen allikevel!

Det var i underkant av 100 fremmøtte hvorav kun 2 fra Norge denne kvelden. En grei tur tilbake til Brixton og det ble tid til litt prat før vi tørnet inn.

Tirsdag, 28. januar

Sol!

Endelig titter sola frem og vi nyter synet av blå himmel og håper at gradene nå kryper oppover.

Etter en bedre frokost er det tid for å bevege seg ned til sentrale strøk. Ingen store planer for Geir, Ola og meg, men vi finner selvfølgelig en pub mens damene sonderer butikkene i nærområdet. Senere blir det spicy food på en jamaicansk restaurant, og det får åpnet luftveiene, bokstavelig talt. Godt var det, dog.

På vei tilbake blir det en tur innom frisøren, hvor vi blir frisert etter alle kunstens regler. Ingen extensions denne gang, tvert imot, enda litt kortere på toppen (om det er mulig). Aftenens clue var en kamp på nivå 5! Virkelig høyt oppe i systemet til en forandring. Ebbsfleet United mot Woking.

Laget er stiftet i 1946 som Gravesend and Northfleet, og banen ligger ganske riktig nær Northfleet stasjon. De skiftet navn til Ebbsfleet United i 2007. Banens kapasitet er på 4.769 hvorav hele 2.179 er sitteplasser. Banens navn er Stonebridge Road. De har vaket mye mellom nivå 5 og 6, men de siste par sesongene har de gjort det bra og var til og med i play-off 2017-18 til nivå 4. Noe sølvtøy har de i hylla, og sesongen 2007-2008 vant de FA Trophy med en 1-0 seier over Torquay, og ble det første laget fra Kent til å vinne dette trofeet. De fortsatte sin seiersgang samme sesong og tok også Kent Senior Cup med seier 4-0 over Cray Wanderers. Dette er en moderne bane, og på dette nivået er det selvsagt en butikk med supporter-effekter.

Et par snupper strutter yndige bak disken og lurer på hvor vi kommer fra?

«Norway», brummer Geir.

De hviner av fryd, og lurer på hva vi trenger. «Mugs», brummer Geir igjen, og de flakker litt med blikket før de tar dialekten og tripper mot hylla med krus. Vi kan velge mellom to ulike typer, men vi går for det nyeste.

Fornøyde forlater vi sjappa og hilser blidt til damene før vi tar en rask sjekk med SvenO om Bakern har krus fra Ebbsfleet? Nei da, det hadde han ikke, så da sørget vi for nok et krus. Også her får vi komme inn i loungen og vi koser oss med et par Bells whisky. Kjekt med slikt drikke når det er kjølig ute.

Kampen blir meget spennende og jevn. Det ender med 2-1 til hjemmelaget, og vi er fornøyde. Ingen folkevandring for å se kveldens kamp, men 674 ivrige sjeler dukket opp på banen i Kent, hvorav minst 2 nordmenn. Vi fikk en rolig tur tilbake til Brixton med nytt krus i sekken.

Onsdag, 29. januar
Fortsatt oppholdsvær og temperaturen har nå steget til et tosifret antall plussgrader, som varslet.

Herlig!

Ola skal tilbake til gamlelandet i dag, og vi følger ham på toget da vi skal toge til Kew Gardens.

Botanikk står på dagens plan og det er ikke feil å friske opp kunnskapsnivået innenfor dette feltet. Det er tross alt en mannsalder siden jeg samlet planter til herbariet mitt. Det ble en usedvanlig fin runde i Kew Gardens og timene gikk fort til tross for at min interesse for grønne vekster er på nivå med min kones fotballinteresse. Altså lik 0. Uansett, det var et utrolig fint område og en god opplevelse. Jeg ville faktisk ikke vært den foruten.

Nok en kamp var i kjømda for Geir og meg, så vi skilte lag med damene på Hammersmith, mens vi fortsatte sørover til Tolworth. Og hva befinner seg i denne avkroken? Jo, selvfølgelig et fotballag. Eller rettere sagt to, som deler bane. Kingstonian og Corinthian-Casuals.

Tidligere delte Kingstonian bane med AFC Wimbledon (hvor vi har vært), men nå altså med et annet lag langt ut i huttaheita. Togturen forløp uten tilløp til problemer, men ved ankomst stasjonen ble vi noget i tvil om retningen. I utgangspunktet skulle det ikke være lange biten til banen, men den lå i utkanten av et industriområde og det var både elv og mye gjerder mellom stasjonen og banen. Vi starter til venstre. Etter 200 meter mente Geir at vi burde gått til høyre ifølge Google Map.

Shit.

Vi snudde og gikk andre veien. Og vi gikk og gikk og gikk og gikk og gikk.

Endelig fant vi en åpning i gjerdet, men etter et par skøytetak utpå en søkkvåt plen, tok vi fornuften fangen og gikk tilbake igjen. Og vi gikk og gikk.

Endelig kunne vi svinge ned til høyre og etter lyden å dømme nærmet vi oss banen. Snart så vi også lysene og kunne endelig komme oss innafor. Riktignok 15 minutter for sent, men ingen skåringer.

Noen tørre facts.

Kingstonian befinner seg for tiden på 7. nivå og ble etablert som klubb allerede i 1885. Med andre ord en klubb som kun er stiftet et år senere enn vårt eget kjære Derby. Klubben har vunnet FA Trophy 2 ganger, og har en rekke cup-titler i lavere cuper. Ellers lite meriterte i ligasammenheng. For nåværende deler de bane med Corinthian-Casuals, og tilskuerkapasiteten er rundt 2.000, med 251 sitteplasser. Banens navn er King George's Field. En gammel og sliten bane, men trivelig. Det ble en kveld med mange sjanser for begge lag, men resultatet ble 0-0. Motstander var forøvrig East Thurrock Rangers. Vi fikk sjekket ut loungen her også, og den var ypperlig. Det var 236 tilskuere denne kvelden i Tolworth. Det skulle forundre meg mye om det var flere enn 2 fra Norge, men en vet jo aldri!

Vi putret tilbake til leiligheten og kom oss vel i hus før det begynte å regne.

Torsdag, 30. januar
Strålende sol og blide mennesker på en torsdags morgen. Vi kjører full english til frokost med en liten «hupp» attåt. En blir så lett på foten og fleksibel i smilebåndene når en er på slike turer!

I dag drar vi til Naturhistorisk Museum i South Kensington. Mer historiekunnskap er aldri feil, selv i godt voksen alder. Og vi lot oss imponere av det storslåtte museet med alt dets innhold. Vi var slettes ikke alene denne torsdagen. Hundrevis av skolebarn hadde også tatt turen, så lydnivået var godt over middels. Men! Vi var like blide.

Etter noen timer blant historiske gjenstander kom det over oss at vi nok var i fare for å tørke ut, lik de historiske dyrene i museet, og en bodega eller tilsvarende måtte finnes for å ivareta den viktige væskebalansen. Plutselig kom Vigdis opp med en strålende id Hvorfor ikke ta en tur til K-Bar når vi først var i Kensington! Den har 5 stjerner på en eller annen skala, og ligger i første etasje på Kensington Hotel, som har rompriser tilsvarende en halv månedslønn. Her er hulen til fiffen og alle de mer celebre som gjester London. Vi falt for fristelsen til å være litt mer enn gærne, og lot det stå til!

Skulle du sett, Her ble vi bukket inn døren og fulgt helt til baren av en stram i kar i uniform, og før vi hadde satt akterspeilene ned på stolene, svinset to servitører allerede rundt oss. Good Heavens!

Her kom drikkemenyen – en til hver – umiddelbart, og før vi hadde bestemt oss for noe godt å drikke var det allerede to breddfulle skåler med noen usannsynlige supre nøtter i små sølvfat på glassbordet. Damene sukket henført og synes dette var akkurat passe posh! Normalt sett ikke et sted Geir og jeg ville frekventert, men vi lot oss sjarmere av en usedvanlig pen dame i en trang kjole, som gjerne ville ta imot bestillingene våre.

Det ble gin i ymse varianter.

Om det smakte!? Det ble to runder, og det var utrolig godt.

Humøret steg betraktelig i løpet av oppholdet, men vi holdt oss innenfor akseptert etikette og unnlot å danse på bordene, denne gangen.

En tur innom en italiensk restaurant i nabogården, hvor vi fylte opp vommene, før vi skjente av gårde mot banen for å tøffe sørover til leiligheten, igjen. Ingen fotball denne kvelden, og vi avsluttet med et slag terninger før vi gikk til ro.

Fredag, 31. januar
I dag har yngstesønnen til Anne Karine og meg, Lucas Magnus, bursdag. 26 år. Gode ønsker og gratulasjoner overbringes via mobil. Gave ble overlevert før avreise, så det er ivaretatt.

Noe så usannsynlig som shopping! står på dagens gjøremålsliste. Også for oss gutta. Men, vi kombinerer det med å utforske nye områder, og setter oss derfor på toget til Wembley, hvor det er mange nye butikker i området rundt landslagsarenaen. Det blir en haug med nye jeans på Geir og meg, og vi er ferdig handlet før damene, selvfølgelig.

Brun kneipe å se? Nei, så det blir Frankie & Bennys og en iskold ipa på hver. Litt småvarme retter på en kafe, før retur. Kvelden avsluttes på den lokale puben The Junction i Brixton, med noen lokale GT-varianter.

Lørdag, 1. februar
Da var januar over og vi skriver februar. Temperaturen har nå steget til 13 varmegrader, og det er oppholdsvær, fortsatt. Helt fantastisk. Lørdag er kampdag, og det blir selvfølgelig en kamp i nærområdet i dag også. Utvalget er enormt her rundt London, og vi kan bare velge og vrake. Etter å ha droppet de tre matchene vi opprinnelig hadde satt opp som alternativ, faller vi ned på nivå 7, igjen. Rysaren Tooting & Mitcham United mot Waltham Abbey!

Mens damene velger å spasere fra Brixton til sentrale strøk for å prøve London Eye, slenger vi gutta oss på toget sørover mot Mitcham Junction. Nok en fin dag, og vi bare koser oss på togturen.

Banen til Tooting & Mitcham ligger et godt stykke unna jernbanestasjonen, men denne gangen har vi staket ut kursen på forhånd, og kommer frem etter 20 minutters rask gange. Noen utfordringer med å krysse en elv, da veien var stengt, men vi fant en gangvei over, til slutt. Imperial Fields heter banen, og den er av relativt ny dato. De har en Sportsbar med adkomst fra utsiden av banen, som vi smyger oss inn på og får et par lokale ipa, som er helt herlige etter spaserturen.

Noen fakta.

Tooting & Mitcham er som navnet tilsier en sammenslåing av to lag, Tooting, etablert 1887, og Mitcham, etablert 1912. Det nye laget ble stiftet 1932. Laget har vunnet London Senior Cup hele 7 ganger, sist i 2015-16. Ellers lite med sølvtøy fra ligaen. Banen tar 3.500 tilskuere, og har 612 sitteplasser. Vi har ingen utfordringer med å finne oss et par gode plasser på hovedtribunen i sola. Det ligger et flott grøntområde rett utenfor banen, som vi ser rett ut over, med grønne sletter og et par store, herskaplige bygninger. Mangler bare noen ryttere og en rev, så hadde det vært som tatt ut av et engelsk landskapsmaleri.

Vi bivåner en spennende og intens kamp, hvor det ligger spillere nede rett som det er, men flere av spillerne har også en utrolig slepen teknikk, og spesielt en av spillerne på hjemmelaget har noen dragninger som gjør motspillere sjakk matt ved flere anledninger.

I ettertid ser jeg at de har et flerkulturelt lag med spillere fra Trinidad & Tobago, Italia, Kosovo, Nigeria, Jamaica, Serbia og Libanon! Noen tekniske talenter blant disse vil jeg tro.

Det drar seg mot pause og riktignok 0-0, men vi føler at det kan bli mål i denne kampen!

Vi skjærer inn på avlukket for naturlige utslipp og kjenner en kjent eim av gamle gymsokker og vellagret urin. Her har tydeligvis vaskeansvarlig sluntret unna på fredagskvelden! Geir og jeg får oss imidlertid en fotvarmer i pausen og er på plass igjen med en mer behagelig odør i nesen når fløyta blåser for andre omgang. Og ja da, hjemmelaget vinner til slutt 3-0, og det var fortjent. 237 personer hadde funnet veien til Imperial Fields denne lørdagen, og rundt 220 av dem var meget fornøyde med resultatet.

Ingen krus å oppdrive, da den som hadde ansvaret for supporter-effekter lå hjemme med prolaps denne lørdagen.

Vel. Kvelden var et stykke unna, og det var tid til å finne en pub på vei tilbake til stasjonen, tenkte vi, men den gang ei! De to vannhullene som Geir mente lå på veien var begge nedlagt!

Nuh!

Da var det bare å skru opp tempo og komme seg tilbake til mer siviliserte strøk hvor det fantes både næring og flytende fristelser. En snartur innom boligen for lettelse i antrekket, før vi møtte damene og spankulerte opp til The Sun, hvor de serverte både varm mat og koldt drikke. Det ble en meget trivelig avslutning på lørdagen, med en usannsynlig morsom og vittig servitrise, som virkelig gjorde maks ut av at vi skulle ha en fin kveld. Det ble lagt igjen godt med driks, for å si det sånn. Vi avsluttet kvelden i residensen med nogle runder Yatzy med tilbehør.

Søndag, 2. februar
Da var uka over. Alltid en liten nedtur, og uka hadde gått utrolig fort. Nesten for fort.

Vel. Hjemturen forløp prikkfritt, og vi ankom gamlelandet blide og fornøyde.

Will there be more trips like this?

Oh, yes!!!

Med ydmyk hilsen
Kjell og Geir m/følge

Up the RAMS!

Sist redigerttorsdag, 07 mai 2020 10:57