Menu

Content

Breadcrumb

SBFs pressepris 2012 - Knut Espen Svegaarden

SBF gratulerer Knut Espen Svegaarden som årets Presseprisvinner i SBF.

Svea er en meget anerkjent sportsreporter i VG og har fotball som fagfelt. Han skriver sine repotasjer med faglig styrke og har opparbeidet seg stor respekt i fotballmiljøet i Norge. Svea har et meget sterkt forhold til engelsk fotball og Manchester City er hans lag på balløya. Vi kan bare tenke oss hvilken glede han følte når de vant Premier League 2011/12. Oppgjennom årene har han fått mange venner i den norske supporterklubben til Manchester City, som naturligvis har stor glede av Svea som personlighet og hans skriveferdigheter. Mr. Svegaarden finner også tid til å skrive i medlemsblader for flere av våre supporterklubber, noe SBF setter veldig pris på.

Vi gleder oss til å overrekke Presseprisen til Svea under SBF årsmøtet lørdag 3. november. Her følger et intervju med presseprisvinneren.

Profil
Navn: Knut Espen Svegaarden
Nickname: Svea
Bosted: Oslo. Opprinnelig fra Lillehammer
Jobb: Fotballjournalist i VG
Sivilstatus: Singel
Favorittlag: Manchester City

Gi oss en kort presentasjon av din jobbkarriere og hva du liker best med å være fotballjournalist:
- Jeg startet med å ringe inn, eller skrive, fra de fotballkampene jeg selv spilte, i lokalavisa Lillehammer Tilskuer. Så ble det bedriftsfotball, og så kom engelsk fotball, der jeg hørte engelsk radio, skrev om overganger og saker fra kamper. Var redaktør av russeavisa, begynte på journalistlinja på Skjeberg Folkehøgskole, der jeg var redaktør for den avisa vi ga ut. Og via det fikk jeg kontakt med daværende Arbeiderbladet (i dag Dagsavisen), fikk sommerjobb der, og fast jobb sommeren 1985. Jobba der fram til 1. januar 1991, da jeg ble hentet til VG, faktisk mest som ishockeyreporter. Etter hvert ble det mer og mer fotball, og de siste 10 årene har jeg vært avisens eneste, «rene» fotballreporter, med ansvar for engelsk og norsk fotball, samt landslaget. Det beste med det er at jeg får gjøre det jeg liker best, det jeg kan mest om, på min måte, når jeg vil. Frihet i jobben er noe jeg setter høyt.

Gratulerer med Presseprisen Svea. Hva betyr det å få en utmerkelse som denne?
- Jeg ble veldig overrasket. Måtte se flere ganger på meldingen fra Bluenose Trond før jeg skjønte hva dette var. Og det er veldig hyggelig med en slik anerkjennelse. Jeg har jobbet med engelsk fotball på riksplan i mer enn 25 år, så det oppleves godt med en anerkjennelse.

Hvordan jobber Svea når han skal skrive en rapport for VG fra en fotballkamp fra balløya?
- Jeg bruker mye tid i forkant, spesielt med tall og statistikk. Prøver alltid å gi folk et innblikk i hva de selv ikke kan se eller vite, og prøver faktisk å bruke færre sitater enn jeg gjorde før. Fordi jeg sier som en tidligere sjefredaktør i VG: Sitater er oppskrytt. Det er bedre å skrive godt, og gi folk innblikk i det de ikke ser, enn noe oppgulp fra en eller annen «at the end of the day» etter kampene.

Fortell oss om din ungdomstid som ung fotballsupporter og tidspunktet Manchester City ble ditt favorittlag:
- Jeg ble veldig tidlig fascinert av tall, navn og lag. Hadde ganske tidlig veldig god oversikt over mange lag og spillere, og vil kalle meg en allmenn fotballsupporter gjennom alle år. Mange tror jeg bare er opptatt av City, men det er totalt feil. Jeg skrev mye allerede som liten, og dette utviklet seg til en jobb på sikt. Når det gjelder fascinasjonen for City, så sliter jeg litt med å finne et helt konkret tidspunkt eller en hendelse. Men jeg tror det startet da jeg fant noen Goal-blader på hytta til onkelen min, der det var sterke fargebilder av City-spillere. Jeg ble dradd mot det. Men veldig bevisst på det ble jeg neppe før jeg var rundt 10 år.

Hva er ditt beste minne som Manchester City supporter?
- Ingen ting vil noen gang nå opp mot play-off-finalen mot Gillingham i 1999. Jeg var til stede, sto bak QPR-målet sammen med min sønn Isak på ni år, da Agüero scoret vinnermålet som ga ligatittelen. Selvsagt en syk opplevelse, men det når likevel ikke opp mot Gillingham. Der var det snakk om liv eller død. Opprykkskamp fra nivå tre. City lå under 2-0 til det sto 89:45 på klokka, fikk en redusering, så la dommeren til fem minutter, og «møkkalaget», som jeg kalte dem, trykket fram en utligning langt på overtid, og vant straffekonken. Jeg så kampen på jobben, og der andre ville blitt glade og jublet, ble jeg sinna, rasende, raserte VGs lokaler, slo hånda mi så den hovnet opp, ja rett og slett klikke for første og eneste gang i mitt liv. Mange har spurt hvorfor. Jeg vet ikke, det var nok 20 år med frustrasjoner som kom ut. Taperlaget klarte endelig å vinne da det betydde noe, og jeg tror City hadde vært et helt annet sted i dag hvis det ikke hadde snudd i den kampen den gangen.

Hvem er din favorittspiller gjennom tidene for Manchester City?
- Dennis Tueart. En morsom angriper, en blanding av spiss, ving og offensiv midtbanespiller, som utfordret, var hurtig og som scoret masse mål. Jeg gråt da han ble solgt i 1978.

Hvilken kamp husker du best som Manchester City Supporter?
- Her får jeg vel bare henvise til svaret to spørsmål lenger opp. Men ligacupfinalen 1976, nedrykkskampen mot Luton i 1983, det samme mot Liverpool i 1996, cupfinalen sammen med Isak (da åtte år) i 2011, pluss QPR-kampen i 2012 står selvsagt sterkt.
Manchester City SCSB ble dannet i 1974 og er den eldste supporterklubben i Norge.

Gi oss noen ord om den godtdrivende supporterklubben:
- Nils A. Martinsen skal ha mye av æren for at Citys supporterklubb ble både den første og beste, og Tor Sønsteby har ført det arbeidet videre på en fantastisk måte. Vi er ikke størst, men er en sammensveiset gjeng der veldig mange kjenner hverandre veldig godt. Og supporterblekka vår er nok en av de siste som omtrent blir laget som en fanzine. Det er et sykt blad, laget av syke mennesker på en morsom måte.

Hvem vinner Premier League 2012/2013?
- Jeg svarer alltid Manchester United på det spørsmålet – hvert år.

Byen Manchester har to store fotballklubber. Hva er de største forskjellene som supporter og klubb i dag?
- Ting har endret seg veldig siden jeg begynte å reise dit jevnlig. Klubbene var ganske jevne fram til Premier League startet, så ble etter hvert avstanden så stor at det var bare å glemme United. Vi som holdt med City måtte finne vår nisje, så det ble kanskje mer sosialt enn sportslig under reisen fra 1992 og nesten 20 år fram. Nå er klubbene jevne igjen, og det har gjort noe med hele stemningen i byen, blant supporterne. Det er uvant for begge, og det har noen utfordringer. Jeg pleier å komme greit overens med de fleste, og beskjedent nok så vil jeg si at jeg faktisk kan mer om United enn mange United-supportere også. I tillegg har jeg vært på Old Trafford oftere de fleste også, på grunn av jobben min.

Premier League er en fantastisk liga. Gi oss ditt All Star Team siden oppstarten 1992/93 sesongen.
Peter Schmeichel – verdens beste keeper gjennom tidene. Hadde alt, sterk psyke, god skuddstopper, god i feltet, god en mot en – og en stemme som hørtes over hele banen.
Gary Neville – outstanding på backen hos United i mer enn 10 år.
Jaap Stam – den beste stopperen jeg har sett i Premier League. Monster, men også god med ballen.
Tony Adams – kaptein på alle lag siden han var liten gutt. Instrumental i Arsenals suksess, først under Graham, så Wenger
Denis Irwin – undervurdert tofotsback som alltid spilte godt. Også god på frispark og straffer.
Patrick Vieira – den beste midtbanespilleren i PL-historien. Utrolig leder, sterk, tøff, men også drivende god med ball.
Steven Gerrard – min favorittspiller i PL gjennom mange år. Like god i alle posisjoner, en spiller som «kan alt.»
Eric Cantona – eksepsjonell spiller, som transformerte United fra et «nesten-lag» til et topplag. Syk psyke. Matchvinner.
Gianfranco Zola – kanskje den smarteste som har spilt i PL. Fotballhode. Kunne snu kamper helt alene med blikk, teknikk og finesse.
Thierry Henry – i noen sesonger for Arsenal var han verdens beste angriper. Litt som mot George Best i sin tid, ga motstandernes forsvarere litt opp da Henry satte på farten og forseringene.
Alan Shearer – målmaskin. Han bare scoret. Hele tida. Så greit kan det faktisk sies.

Supporterunionen for Britisk Fotball ble dannet i 1986. Fortell oss kort om din tid i SBF styret og hvilket bidrag unionen har gitt i forhold til den enorme interssen mot britisk fotball i Norge:
- Jeg satt i styret i noen år, og fikk se hvilken enorm interesse det er for engelsk fotball i Norge. Og jeg tror det er viktig at det er en overbygning for alle de som er interessert, ha et system der de er medlemmer i en enhet. Selv om de fleste kun forholder seg til sin egen klubb, gjør SBF en viktig jobb.

Synes du britisk fotball har mistet noe av sjarmen de siste 15 årene? Kapitalkreftene styrer for mye i dagens fotball på balløya?
- Det er det ingen tvil om. Mannen med cap'en må du nå ned på nivå tre for å finne. Det er blitt for mye, hårsveiser, glatte spillere, penger, skuespill på banen osv. Men det er tiden vi lever i. Engelsk fotball på 70-tallet hadde mer sjarme, der tenna lå igjen i garderoben, kinnskjeggene var lange som år, spillerne hadde litt ølvom, pasningene var lengre og duellene i feltet ditto. Men det er mye bra i dag også, selv om jeg ofte drømmer meg tilbake til da det virkelig var moro.

I dag sliter mange britiske supportere med å få endene til å møtes økonomisk. Det er for dyrt å gå regelmessig på fotballkamp for mange i arbeiderklassen. For store klasseskiller (økonomisk) mellom supporter og dagens spillere er et problem. Hva kan de store fotball organisasjonene og klubbene gjøre for å begrense denne negative trenden?
- Dette er et vanskelig spørsmål. Og jeg tror ikke det kan gjøres noe med, før de enorme lønningene går nedover igjen. Det vil skje, men det vil trolig fortsatt ta lang tid før det skjer. Noen klubber prøver å senke prisene på enkelte deler av tribunene, men det hjelper lite. Det er fortsatt for dyrt, i hvert fall så lenge kampene stort sett sendes på TV.

Som fotball-journalist treffer du mange spillere og fotballpersonligheter. Hvem har gjort sterkest inntrykk på deg som intervjuobjekt?
- Kevin Keegan – uten tvil. Han var så til stede, ga så mye, var så ærlig. Du følte at du virkelig ble sett, at du hadde hans oppmerksomhet i noen minutter. Jeg har alltid digga Keegan, han var min første fotballhelt. Å få møte han, snakke med han, der du følte at karismaen hans strømmet gjennom kroppen da han håndhilste på deg, det vil sitte der for alltid.

Du har reist rundt på ballløya og besøkt mange fotballklubber. Fortell oss om et intervju eller besøk som du aldri glemmer:
- Det er så mange. Men kanskje besøket på kontoret til Alex Ferguson, før han ble verdens største manager, på The Cliff i 1988 tror jeg det var. Ikke mange har vært på kontoret hans, men jeg fikk et kvarter, som ung journalist i Arbeiderbladet. Tror det eller ei. Men alt var enklere på den tiden. Ferguson var hyggelig, og respekten for han har alltid vært der. Han hadde noe helt eget, allerede den gangen. Og det har fortsatt. Jeg setter bare Brian Clough over han av managere i min tid.