Minneord om Egil Svarstad
EGIL
Egil Svarstad var lenge en av mine beste medspillere, og selv om vi så hverandre sjeldnere de siste årene pratet vi ofte på telefon. Det ble også noen gode samtaler den siste tiden. Iblant med en alvorlig undertone, men aldri uten Egils humor. Den fulgte han helt inn til hans brå død den 20. juni.
Egil var avdelingsleder i Berg Hansen i Oslo, en verdsatt kollega og en dyktig reiselivsmann. Vi har nok det til felles at vi begge var best utenfor Sandefjord, og vi fant vår arena i England. Når vi var på reise var han i sitt ess. Min aller beste turkamerat. Fleksibel, inkluderende, reflektert og kunnskapsrik. Rett og slett en raus og intelligent relasjonsbygger.
Hans nysgjerrighet på mennesker og steder smittet. Vi tråkket bakgatene i Moss Side, den rufsete bydelen der Manchester City holdt til. Feiret julaften i Manchester og London. Var på julefest med Gary Blissett og alle Crewe-spillerne. Kjørte Aberdeen - Nottingham t/r (65 mil en vei) på en dag for å se City borte mot Notts County. Vi var på EM i 1992 i Sverige og VM i USA i 1994, møtte Gordon Banks i Oslo og så en rekke norske bortelandskamper. Da jeg var på jobb i Praha og skulle hente U21-spillerne Ole Gunnar Solskjær og Steffen Iversen til et stort kampparty fant Svarstad sin naturlige plass sammen med spillerne i baksetet på den lille Ladaen uten støtdempere.
En gang tok vi taxi fra Newcastle til Manchester fordi Egil måtte rekke å si hei til vennene sine på City Social Club. Da vi kom fram til Landsdowne Hotel nektet han å la taxien kjøre oss bort til Maine Road. Den veien pleide han å gå og gamle vaner endret ikke Svarstad før han måtte. Derfor var han en de siste jeg kjenner som fremkalte bilder fra film og hans lojalitet til fasttelefonen var stor. Det er kort tid siden han ringte og sa «Svarstad er i alvorlig problemer». Hva skjer, spurte jeg. «Fasttelefonen er lagt ned. De presser Svarstad over på mobiltelefon. Du er den første som får mitt nye nummer.»
Alle i Manchester kjente «Egil from Norway», som så City over hele verden. Best huskes en tur til Kina der 2 av 3 kamper ble avlyst. Han var høyt respektert i Manchester. Mye av årsaken var nok at Egil så alle. City-direktørene inviterte Egil på sin regning, og var det noen som slet med penger til nødvendig børst tok Egil regningen. Jeg husker en av de eldre supporterne døde. Uken etter fløy vi over. Vi dro rett til enka da vi landet. I den lille, enkle rekkehusleiligheten i Moss Side fikk den spinkle gamle damen en klem, noen gode ord og ei flaske cognac. Cognac og ikke blomster? Jeg måtte spørre. Ja, hun trenger det mer enn blomster nå. Blomster er borte etter noen dager, men det er nok cognacen også, sa Egil og humret. Det er vel fortjent at han ble «livstidsmedlem» i City Social Club, en hedersbetegnelse for de få.
Egil var med da vi stiftet Supporterunionen for Britisk Fotball i 1986, og han fikk sin naturlige plass i det første styret. Jeg husker godt hvordan han med stor glød samlet inn tusenvis av signaturer da vi hadde underskriftskampanje mot tyske tippekamper. At han ble en av de første norske som så kamp på alle de 92-ligabanene var ingen overraskelse. Hans bane nr 92 kom i 1996/97. Da gikk han de 35 kilometerne fra Moss Side til Rochdale. To ganger ble han kåret til årets supporter i Norge.
Egil tilbrakte en del av oppveksten i Irak og Etiopia. Der spilte han mye tennis, og senere var det faste squashtimer i Oslo sammen med advokatkompis Arne. På squashsenteret på Frogner kom alle med det siste nye utstyret. Svarstad var seg selv der også. Han kunne komme i badeshorts, og ble målt fra topp til tå. Flirene ble raskt borte da Svarstad fikk i gang racketen. Alle fikk bank.
For Egil var vi alle sammen like. Vennskapet til Buller’n var like viktig for han som alle vennene på Runar, City-supporterne, alle de han møtte i Manchester, kollegaene og advokaten i Oslo. Han hadde ministere til bords, og dro de som snubla opp.
City’s flytting til Ethiad i 2003 ble på et vis brytningspunktet. Egils fotball var på Maine Road. Han hørte hjemme i Moss Side og han så aldri en kamp på Ethiad. Omtrent samtidig sluttet han i reiselivet og ble sjåfør i Posten. Det ble færre fotballturer, og etter hvert en tiltagende motvind i Egils liv.
Jeg fikk den triste nyheten torsdag, kort tid etter at det skjedde. Ringte Egil med et håp om å få det avkreftet. Ubesvart. Da kjørte jeg opp til Syenittveien. Så Kippax Street-skiltet på veggen. En åpen garasjeport. Ingen bil. Erkjennelsen. Det ugjenkallelige. Jeg stoppet, rullet ned vinduet og lot Liam Gallagher synge Blue Moon. Høyt, på ekte Egil-vis, så han kunne høre det.
POSTLUDIUM
Du var en av mine beste venner, Egil. My Partner in Crime. En av de som alltid var der. Jeg burde vært der mer for deg, men minnene våre som vi så ofte gledet oss med lever.
Nå strømmer det på med gode historier fra de du møtte på din vei. Du ville lest de med stor iver!
Mange tar dette tungt fordi du var en mann «med hjartet på rette staden». Aldri med en agenda. Bare Egil. En ekte Svarstad-gutt med en unik integritet.
Det er fryktelig trist for oss som er igjen, men nå er du på din Blue Moon. Du kan hvile nå, Chief Inspector!
Av Jan Roger Henriksen
