2013 Kasper Wikestad

Kasper Wikestad - Kommentator med kvaliteter oss supportere verdsetter høyt

Det å kommentere fotballkamper er en kunst. Fotballsupportere er kresne der, rett og slett.
Alle har en oppfatning om man liker eller liker mindre en fotballkommentator. Når vi skal se en fotballkamp skal en kommentator være en god informant, kunnskapsrik og ikke minst være engasjert i spillets gang. Man skal ha et godt ordforråd og sette de rette uttrykk til rett tid. Det viktige er å ikke snakke kampen ihjel. Dette høres veldig vanskelig ut, spør du meg! Mye kan trenes opp, men man må ha et visst talent på området. Vi har fulgt Kasper Wikestad i flere år nå, først som journalist i fotballavisen Tips, deretter sammen med Dag Solheim og co i Canal +. Men jeg vil si den jobben han gjør i TV2 PL er hans gjennombrudd. Vi er imponert over hans kunnskaper, engasjement og evnen til å kommentere fotballkamper på en herlig måte. Han har fokus på de 22 spillerne på banen, ikke dommeren! Er også flink til å lede PL sendingene/andre tv sendinger når det skjer. Derfor var det et veldig enkelt valg for oss dette året. Kasper fortjener å få Presseprisen fra SBF. Her følger et intervju med han.

Profil
Navn: Kasper Wikestad
Bosted: Oslo
Jobb: Kommentator for TV2/Premier League
Favorittklubb: Norwich City

- Gratulerer med presseprisen Kasper. Hva betyr det å få en utmerkelse som denne?
Det betyr veldig mye. Jeg ble utrolig glad da jeg fikk høre at jeg hadde vunnet denne i år. Man holder jo på med dette for menneskene som er engasjerte i denne ligaen, og det er jo dem som er i supporterklubbene. Lite betyr mer enn at dere setter pris på jobben jeg gjør. Hvilke kommentatorer man liker, er ofte subjektivt. Og man kan ikke være likt av alle, og det er en ærlig sak om noen ikke skulle sette pris på det jeg gjør. Samtidig skal ingen noen gang tvile på engasjementet mitt for engelsk fotball, og derfor varmer denne prisen ekstra. Samtidig ser jeg på utmerkelsen som honnør til hele gjengen som driver med engelsk fotball i TV 2. Engasjementet og gløden for engelsk fotball er enorm i hele redaksjonen, og det inspirerer alle til å gjøre sitt ytterste hver eneste dag. Dessuten lærer man noe nytt hele tiden, og når alle drar i samme retning, dras man også fremover sammen. Derfor tror jeg prisen betyr mye for alle oss som jobber med ligafotballen.

- Gi oss en kort presentasjon av din jobbkarriere og hva du liker best med å være fotballjournalist/kommentator:

Jeg har arbeidet med det meste innen sportsjournalistikken. Jeg var sportsfotograf i noen år, jeg jobben som skrivende journalist i Tips, før jeg begynte som kommentator i Fotball Media og deretter Canal +. Da TV 2 fikk rettighetene til Premier League, fulgte jeg med på lasset. Det er engelsk og norsk fotball som står mitt hjerte nærmest, og det er engelsk fotball jeg aller helst jobber med hver dag.

- Du har en drømmejobb synes nok veldig mange, når bestemte du deg for å jobbe med fotball/media?
Det er noe jeg har hatt lyst til siden jeg forstod at jeg aldri kom til å bli profesjonell fotballspiller. Med andre ord, ganske tidlig. Jeg lagde mine egne radioprogrammer på kassett da jeg var liten, og jeg lagde mitt eget fotballblad som jeg ga ut annenhver uke i flere år. På starten av 90-tallet, og noen år fremover, var jeg redaktør i Canary Magazine – medlemsbladet til Norwich' supporterklubb. Så dette er åpenbart noe jeg alltid har hatt lysten, og jeg føler på mange måter at jeg lever drømmen. Man er privilegert som får holde på med dette, og jeg er ydmyk i forhold til det. Det gjør også at man aldri vil hvile og føle seg fornøyd, men hele tiden arbeide for å holde seg oppdatert, og bli bedre.

- Fortell oss om din ungdomstid som ung fotballsupporter og tidspunktet Norwich City ble ditt favorittlag:
Da jeg var liten, hadde vi disse fantastiske fotballkortene fra 70-tallet. Dette selv om vi var noen år inn på 80-tallet. Måten vi skaffet oss flere, var å spille om dem. Man spilte opp/ned, de som havnet opp vant dem som havnet med bildesiden ned. De to første fotballkortene jeg fikk, var to keepere. Ray Cashley fra Bristol City og Kevin Keelan fra Norwich. Jeg spilte disse to mot hverandre for å øve hjemme, og heiet automatisk på Norwich-spilleren. Sikkert fordi det liknet på Norge/Norway – og kanskje fordi navnet liknet på Kevin Keegan. Deretter begynt jeg å følge Norwich på tekst-tv, og jeg hadde min første tur over som tolvåring i 1987/88-sesongen. Hjemme mot Luton. Favorittspilleren Kevin Drinkell scoret, og Norwich ledet 2-0. Men scoringer i det 87. minutt og på overtid ødela noe av gleden da det ble 2-2.
Norwich har uansett vært laget mitt siden tidlig på 80-tallet.

Samtidig hadde man likevel mange helter. Jeg har på følelsen at det ikke er helt slik for de unge som har et favorittlag nå. Da skal man «hate» spillere fra andre lag. Da jeg vokste opp het mine største helter Glenn Hoddle, Chris Waddle, Paul Gascoigne, Kenny Dalglish, Ian Rush, Paul Parker, Alan Smith, Terry Fenwick, brødrene Stein osv. Og slik har jeg det fortsatt. Jeg kan elske å se spillere fra andre lag enn det jeg holder med, spille fotball.

- Fortell oss hvordan du forbereder deg best mulig til en Premier League kamp fra kommentatorplass:
Forberedelsene foregår egentlig hver dag hele uka. Jeg ser ekstremt mye fotball, og da fortrinnsvis engelsk fotball – fra alle nivåer. Jeg starter hver morgen med å lese det siste fra engelske aviser. Jeg prøver å følge mer hver dag. Og jeg prøver å se samtlige kamper jeg har mulighet til fra alle nivåene i den engelske ligaen.

Når kampene nærmer seg, gjelder det å forberede seg mer inn mot den kampen jeg skal kommentere. Gå gjennom hver spiller. Finne de journalistiske poengene med kampene. Har det vært spesielle oppgjør mellom dem tidligere? Hvordan er statistikken? Spillere/managere eller andre som har vært i den andre klubben. Er det en på det ene laget som har scoret et seiersmål på overtid mot det andre laget, eller noe annet.

Alle eventualiteter må dekkes. Samtidig vet man at man aldri får bruk for brorparten av informasjonen. Det er lett å falle for fristelsen å spy ut alt du har lest på forhånd, men det er viktig å klare å unngå å falle for det. Så som regel sitter jeg igjen med rundt 80 % av alt jeg har forberedt, uten å bruke det. Og det er slik det skal være. Mesteparten av infoen har man klar, i tilfelle noe skulle skje, og som gjør infoen relevant.
I tillegg er det viktig å prate med folk, og å lese kampprogrammet. Der er det ofte litt smågull i form av noe artig trivia som kan passe.

- Hva er det beste med å jobbe i TV2 systemet?
TV 2 er en fantastisk arbeidsplass. Jeg har beskrevet det litt ovenfor, men jeg er også heldig med å ha sjefer som ikke nøler med å kaste en ut på dypt vann. Så få man svømme eller synke. Men arbeider man hardt, får man alltid muligheter, og det er jeg veldig takknemlig for. Dessuten vet man at de alltid vil forsvare deg, og de er ærlige og rettferdige i tilbakemeldingene. Man jeg som oftest veldig trygg i TV 2, og det gjør at man også er trygg i jobben man gjør.

Dessuten lærer man enormt mye av å jobbe sammen med det som må være blant verdens mest kompetente mennesker i sine jobber. Det inspirerer.

- Har du et forbilde som fotball-kommentator og hvorfor?
Jeg har vel egentlig ikke det. Jeg prøver å ha min egen stil. For mange kommentatorer høres kun ut som folk som vil høres ut som kommentatorer. Det kan sikkert være greit nok, men det gir lit særpreg, og det tilfører lite til kampene som skal formidles.

Jeg arbeider sammen to av de aller beste kommentatorene i Norge, for ikke å si de beste, Øyvind Alsaker og Morten Langli, og de har lært meg veldig mye. Ingen er bedre til å formidle atmosfære fra arena enn Alsaker, og ingen er heller bedre med språket enn han. Det gir selvsagt meg noe å strekke seg etter.

Dessuten er jeg jo oppvokst med Arne Scheie. Personlig synes jeg han er en fantastisk mann, og en utrolig god formidler av engelsk fotball. Han har viet livet til dette, og brenner for det. Og han er på sin måte, og fra sin tid, helt unik.

- Du har nå besøkt mange fotballklubber i England som kommentator. Gi oss en spesiell/minnerik historie fra et av disse besøkene:
Forrige sesong var jeg så heldig at jeg fikk intervjue Sir Alex Ferguson to ganger. Det er jeg utrolig glad og takknemlig over å ha rukket før han ga seg. Det blir mest som en historie for barn og barnebarn når den tid kommer. Jeg hadde jo syntes det hadde vært stas om min far eller bestefar hadde intervjuet for eksempel Bill Shankly i sin tid.

Å få være til stede på Anfield da Luis Suarez beit Ivanovic var også spesielt. Atmosfæren på stadion, dramatikken i kampen, og det helt surrealistiske da Suarez beit, var veldig spesielt.
Det var også noe helt eget på Stadium of Light i siste ligarunde da Manchester United var ligamestere da kampen ble blåst av, men endte som tapere da Agüero scoret i Manchester. Det var ingen kontakt med hverken internett, eller telefon så jeg kunne få tekstmeldinger. Jeg måtte hele tiden bare prøve å tolke omgivelsene, og det føltes som skate film da en mann kom løpende med tre fingre på den ene hånden, og to på den andre, samtidig som stadion eksploderte i et brøl fra hjemmesupporterne. Veldig spesielt. Det var det også sesongen etter da jeg var på Old Trafford da ligamesterskapet ble sikret hjemme mot Aston Villa.

- Hvordan opplevde du ditt første besøk til din kjære klubb Norwich City?
Har så vidt beskrevet det over. Jeg var tolv år, og det var utrolig stort. Hjemmekamp mot Luton. Kevin Drinkell (min favorittspiller på den tiden) og Trevor Putney scoret. Det så ut til å gå mot en grei 2-0-seier, da Luton først reduserte et par minutter før slutt, før det utliknet på overtid.

Det ødela mye med én gang, men det gikk fort over. Siden har jeg vært over, både på Norwich og kamper med andre lag, regelmessig.

- Det er veldig mange spillere fra utlandet i årets Premier League. Men hvis du skulle sette opp ditt favorittlag kun med engelskmenn i årets sesong.

Joe Hart - Kyle Walker, Phil Jagielka, Phil Jones, Leighton Baines – Steven Gerrard, Frank Lampard – Theo Walcott, Wayne Rooney, Nathan Redmond – Rickie Lambert

Dette blir jo veldig likt det engelske landslaget. Dessuten blir det litt subjektivt. Dette er ikke nødvendigvis de elleve beste spillerne. Jeg synes det er overraskende tynt bakover. Hart har ikke levert helt på det nivået han var, det synes jeg heller ikke Kyle Walker har gjort. Var nære å bytte ut han med Glen Johnson. Gerrard og Lampard er legender, og jeg kunne ikke utelukke dem. Satt langt inne å vrake Ashley Cole og Daniel Sturridge også, men jeg elsker historien om Rickie Lambert, derfor gir jeg han en plass. Da Southampton rykket opp, var det første gangen Lambert spilte så høyt som det nest øverste nivået, og han ble toppscorer i divisjonen. Sesongen etter, etter å ha passert 30, spilte han i Premier League – og ble mestscorende engelskmann. Og så fulgte han opp med å score på sitt første touch i landslagsdebuten. Herlig mann – herlig historie.

Noen vil sikkert også savne Jack Wilshere, og det gjør forsåvidt jeg også. Men laget trengte et «lokalt» innslag, og Nathan Redmond har imponert meg et par sesonger nå, så han er med. Det kunne Luke Shaw også ha vært.
Gary Cahill har ikke vært strålende, det har heller ikke Phil Jones. Men jeg måtte velge en, og da valgte jeg ut fra potensiale.

- Det har vært så mange gode spillere i Premier League siden sesongen 1992/93. Men hvem synes du fortjener utmerkelsen historiens beste Premier League spiller?
Der er det mange kandidater. Thierry Henry, Alan Shearer, Christiano Ronaldo, Peter Schmeichel, Cole, Lampard, Gerrard og så videre.

Derfor velger jeg meg den som kanskje ikke var den beste – men den viktigste enkeltspilleren for hele sitt lag.

Eric Cantona.
Vant ligaen med Leeds i 1991/92, og kom til et Manchester United som lå faretruende langt bak ligaleder Norwich. Med Cantona på laget, tok de igjen forspranget og vant til slutt ligaen for første gang på 26 år. De vant fire ligamesterskap på de fem sesongene Cantona var der. Den ene sesongen de ikke vant, var da Cantona var utestengt størstedelen av sesongen for supportersparkingen.

Kanskje hadde historien om Sir Alex og den nyere historien om Manchester United blitt en annen om de ikke hadde fått hentet Cantona? Hvem vet?
Uansett – innflytelsen franskmannen hadde var unik.

Til slutt vil jeg igjen takke for denne prisen. Jeg setter utrolig stor pris på det. Og det gir selvsagt massevis av inspirasjon for å gjøre mitt beste hver eneste dag for at opplevelsen av engelsk fotball hjem til Norge skal bli best mulig.