SBFs Pressepris deles ut til enkeltpersoner som har gjort en ekstraordinær jobb med å formidle britisk fotball i presse/media. Av SBFs utmerkelser er nok presseprisen den som henger høyest siden den ikke gis ut årlig og kun ved helt spesielle anledninger. SBFs Pressepris har kun blitt gitt ut fem ganger tidligere og seinest i 2015. I 2021 går prisen til redaktør Kim Marki i Tipsbladet.

Tipsbladet for mange bedre kjent som Tippebladet Tips og er en institusjon i norsk presse. Avisen kommer ut med en utgave i uken og har røtter tilbake til høsten 1947. Den ble grunnlagt av familien H. M. Hauge og utkom før Norsk Tipping ble etablert i mars 1948. Tipsbladet er fortsatt Norges eneste spesialavis for fotball og spill. En artig kuriositet var at Tippebladet Tips hadde stadionreklame under tippekamper på begynnelsen av 1990-tallet!

Du har fått presseprisen for utmerket arbeid og distribusjon av det som hender på balløya. Kommentarer?
Jeg føler først og fremst stolthet. I tillegg har jeg jo kikket litt på hvem som har fått prisen tidligere, og må jo da si jeg har havnet i storfint selskap.

Vi vet alle det er et vanskelig marked, og da spesielt på papir. Dere bare utvider innholdet, og hva er tanken bak dette?
Vi er jo en gjeng fotballinteresserte sjeler og mener at det bør være marked for en ukentlig fotballavis i Norge. Den ufrivillige koronapausen brukte vi til å pusse skikkelig opp. Gamle lesere av Tips vil kjenne igjen det meste av innholdet, men det er i en ny og langt «freshere» innpakning. I tillegg har vi utvidet antall skribenter betraktelig slik at vi kan dekke alle kamper grundig og gi både Norges beste oddstips (grundig bevist i hele 2020) og alt om fotball. Det er naturligvis ingenting feil med verken Manchester United eller Liverpool, vi skriver også mye om dem, men hos oss betyr alle de 92 ligaklubbene i England mye, og de dekker vi langt grundigere enn de andre riksmediene.

Det er mange kjente skribenter. Er dette faste eller deltidsansatte? Hvor mange?
Vi er mange, og vi blir flere. Vi søker å hente inn den ypperste ekspertisen, og slik magasinet er delt opp nå trenger vi eksperter på flere felt. Engelsk fotball har fortsatt et stort fokus, og gjennom hele sesongen skriver vi hver eneste uke gjennomarbeidede «preview» på samtlige kamper i Premier League og Championship. Det samme gjøres for Eliteserien, Serie A, Ligue 1 og La Liga. Vi trenger folk som har inngående kjennskap til alle ligaene, og da blir vi en fin gjeng. De er alle «freelancere», som våre to grafikere, og da blir det naturligvis mye jobb på Thomas og meg selv.

Når det gjelder opplag, hvor stort er dette og vil avisen fortsatt eksistere på papir?
Opplaget på trykk er synkende, men digitalt (www.tipsbladet.no) er samtidig stigende. Det gjelder nok alle medier i Norge generelt sett. Vi tviholder på papir, selv om trykk en uforholdsmessig stor utgift. Postens tjenester er heller ikke hva det en gang var, og det har beklageligvis vist seg vanskelig å nå hele landets kroker og kriker innen godkjent tid.

Dere er jo sånn totalt sett en tippeavis. Hvem er den typiske leser av avisen(?) og hva vet dere om aldersfordelingen?
Tips har vært, er, og vil alltid være en tippeavis. Spesielt de senere år har vi imidlertid lagt om kursen noe, og vi føler i dag vi tilbyr veldig mye mer enn bare tippetips. Vi tror at den typiske leseren er opptatt av kombinasjonen fotball og tipping. Kjente og kjære skribenter som Dag Solheim, Øyvind Johannessen, Tor Sandø (tidligere redaktør av SBFs håndbok), Øivind Smestad, Axel Gogstad og Christan Aarstad er glade i å grave frem gode historier, og å lage spennende intervjuer med personligheter i inn- og utland. Mange abonnenter har lang fartstid, men etter omlegging til magasin har det også kommet yngre lesere til.

Kan du fortelle litt om eierforholdet til Tipsbladet? Det er jo en tradisjonsrik avis som vel er like gammel som Norsk tipping.
Ja, Tips ble startet tilbake i 1947, faktisk året før Norsk Tipping så dagens lys. Jeg har vært så heldig å arve stort sett alt av tidligere utgaver, og disse står innbundet i permer på loftet. Jeg bruker en del tid på å se hva som er gjort gjennom årene, og ser at avisen gjennom årene – og mange ulike eierskap - har tatt mange forskjellige veier. Ikke alle valg har vært like heldige. Jeg har jobbet i avisen i 15-20 år, og først nå føler jeg vi har funnet rett vei. For om lag fem år siden overtok jeg som eier, og et par år senere føltes det godt å dele ansvaret med Thomas Elgheim, som overtok halvparten av aksjene. Han har vært avisens tippeekspert i over 20 år, og sammen føler vi nå å ha staket ut en kurs som gir oss et magasin vi er stolte over

Tidligere ga Tippebladet Tips ut bøker om Engelsk fotball. Er dette noe som vil komme tilbake?
Ja, dette er faktisk oppe til vurdering. Denne sesongen må imidlertid fansen nøye seg med våre planlagte 96 siders spesialutgaver før sesongstart i henholdsvis Premier League og The Football League.

Hva er din favorittklubb i Storbritannia? Reiser du mye over (altså når alt er normalt)?
Det er sikkert ikke verdens mest kreative valg, men innrømmer at jeg blir skikkelig grinete om Liverpool «for en sjelden gangs skyld» skulle avgi poeng. På tur er det imidlertid viktigere for meg å besøke nye klubber og stadioner og da helst i lavere divisjoner. Jeg har besøkt et sted mellom 40 og 50 arenaer gjennom årene, etter debuten på Portman Road i Ipswich’ glansdager, og det er fantastisk at det nå åpnes for nye besøk.

PRESSEPRISEN TIL KUNNSKAPRIKE EIRIK AASE

SBF synes norsk media eller hobby journalister skriver mye og bra om britisk fotball, men noen skiller seg ut positivt på ulik vis. Om det er deres engasjement mot Premier League, sitt kjære lag eller grassrotfotballen. SBF gir ut sin pressepris når vi mener det er på sin plass, og i år var vi ikke i tvil hvem som skulle få denne ærefulle prisen.

Eirik Aase har raskt opparbeidet seg en status som sannsynligvis den personen i Norge som vet og skriver best om Championship. Hans hjemmeside www.championshipnorge.com må være en av de mest kunnskapsrike nettsider om «verdens tøffeste liga». Hans presentasjon av lagene, spillere og kamper ligger lysår foran mange andre medier SBF kjenner til. Da snakker vi om nasjonalt og internasjonalt.

Bent Uvaag Johanesen og Trond Fuhre fra SBF styret møtte Eirik Aase på The Scotsman pub lørdag 12. september og vi fikk en meget hyggelig prat med Blackburn Rovers supporteren fra Varhaug. Eirik som var på hovedstadbesøk sammen med sin kjære Oddveig Aanestad Aase.
Mr. Aase er utdannet førskolelærer, men Eirik forteller han akkurat har skiftet jobb til å være lærer på en barneskole på Varhaug.

Det var en meget glad rogalending som mottar trofè, SBF krus og pins. Eirik som har fulgt engelsk fotball fra svært unge barneår og vi må vite hvorfor/når Rovers ble hans favorittlag. Da svarer han med et smil: Min familie var på englandstur og jeg fikk velge en fotballdrakt. Det var ingen tvil for meg, Blackburn Rovers hadde den fineste drakta. Fra den dagen startet min kjærlighet til Ewood Park klubben. I dag reiser Eirik 2/3 ganger i sesongen og følger sitt lag hjemme og på bortebane.
Eirik er født i 1989, og det var en ung norsk supporter som opplevde Blackburn Rovers mottok Premier League pokalen våren 1995. Hans første fotballhelt var ingen ringere enn Henning Berg.

Et naturlig spørsmål for oss var å spørre om hvordan han jobber med alle artikler og analyser på championshipnorge. Når det gjelder pre-match analyser av kamper, så starter jeg ofte mandagen i inneværende uke. Setter opp rammeverket og fyller inn stoff i ukedagene som kommer. Selvfølgelig viktig for meg å få med det siste av skader og andre viktige hendelser før jeg publiserer det, ofte fredags formiddag. At denne mannen har klisterhjerne er vel ingen hemmelighet. Eirik vant NM i quiz om engelsk fotballhistorie live på tv. Dette skjedde når Canal + formidlet engelsk fotball til det norske folk.

I dag samarbeider Eirik med TV2 og det liker SBF godt. Hans arbeide blir bedre distribuert og langt flere kan følge hans kunnskapsrike hjemmeside og stoff TV2 benytter på sine mediesider/studio. SBF har også gleden av å dele mye av Eirik sine artikler på vår Facebookside.

Vi ønsker Eirik lykke til videre med sitt arbeide med championshipnorge. Til stor glede meddeler Eirik, han vil ikke kutte ut hjemmesiden selv om Blackburn Rovers rykker opp eller ned de nærmeste sesongene. Dette kalles ekte vare og engasjement langt over snittet.

Kasper Wikestad - Kommentator med kvaliteter oss supportere verdsetter høyt

Det å kommentere fotballkamper er en kunst. Fotballsupportere er kresne der, rett og slett.
Alle har en oppfatning om man liker eller liker mindre en fotballkommentator. Når vi skal se en fotballkamp skal en kommentator være en god informant, kunnskapsrik og ikke minst være engasjert i spillets gang. Man skal ha et godt ordforråd og sette de rette uttrykk til rett tid. Det viktige er å ikke snakke kampen ihjel. Dette høres veldig vanskelig ut, spør du meg! Mye kan trenes opp, men man må ha et visst talent på området. Vi har fulgt Kasper Wikestad i flere år nå, først som journalist i fotballavisen Tips, deretter sammen med Dag Solheim og co i Canal +. Men jeg vil si den jobben han gjør i TV2 PL er hans gjennombrudd. Vi er imponert over hans kunnskaper, engasjement og evnen til å kommentere fotballkamper på en herlig måte. Han har fokus på de 22 spillerne på banen, ikke dommeren! Er også flink til å lede PL sendingene/andre tv sendinger når det skjer. Derfor var det et veldig enkelt valg for oss dette året. Kasper fortjener å få Presseprisen fra SBF. Her følger et intervju med han.

Profil
Navn: Kasper Wikestad
Bosted: Oslo
Jobb: Kommentator for TV2/Premier League
Favorittklubb: Norwich City

- Gratulerer med presseprisen Kasper. Hva betyr det å få en utmerkelse som denne?
Det betyr veldig mye. Jeg ble utrolig glad da jeg fikk høre at jeg hadde vunnet denne i år. Man holder jo på med dette for menneskene som er engasjerte i denne ligaen, og det er jo dem som er i supporterklubbene. Lite betyr mer enn at dere setter pris på jobben jeg gjør. Hvilke kommentatorer man liker, er ofte subjektivt. Og man kan ikke være likt av alle, og det er en ærlig sak om noen ikke skulle sette pris på det jeg gjør. Samtidig skal ingen noen gang tvile på engasjementet mitt for engelsk fotball, og derfor varmer denne prisen ekstra. Samtidig ser jeg på utmerkelsen som honnør til hele gjengen som driver med engelsk fotball i TV 2. Engasjementet og gløden for engelsk fotball er enorm i hele redaksjonen, og det inspirerer alle til å gjøre sitt ytterste hver eneste dag. Dessuten lærer man noe nytt hele tiden, og når alle drar i samme retning, dras man også fremover sammen. Derfor tror jeg prisen betyr mye for alle oss som jobber med ligafotballen.

- Gi oss en kort presentasjon av din jobbkarriere og hva du liker best med å være fotballjournalist/kommentator:

Jeg har arbeidet med det meste innen sportsjournalistikken. Jeg var sportsfotograf i noen år, jeg jobben som skrivende journalist i Tips, før jeg begynte som kommentator i Fotball Media og deretter Canal +. Da TV 2 fikk rettighetene til Premier League, fulgte jeg med på lasset. Det er engelsk og norsk fotball som står mitt hjerte nærmest, og det er engelsk fotball jeg aller helst jobber med hver dag.

- Du har en drømmejobb synes nok veldig mange, når bestemte du deg for å jobbe med fotball/media?
Det er noe jeg har hatt lyst til siden jeg forstod at jeg aldri kom til å bli profesjonell fotballspiller. Med andre ord, ganske tidlig. Jeg lagde mine egne radioprogrammer på kassett da jeg var liten, og jeg lagde mitt eget fotballblad som jeg ga ut annenhver uke i flere år. På starten av 90-tallet, og noen år fremover, var jeg redaktør i Canary Magazine – medlemsbladet til Norwich' supporterklubb. Så dette er åpenbart noe jeg alltid har hatt lysten, og jeg føler på mange måter at jeg lever drømmen. Man er privilegert som får holde på med dette, og jeg er ydmyk i forhold til det. Det gjør også at man aldri vil hvile og føle seg fornøyd, men hele tiden arbeide for å holde seg oppdatert, og bli bedre.

- Fortell oss om din ungdomstid som ung fotballsupporter og tidspunktet Norwich City ble ditt favorittlag:
Da jeg var liten, hadde vi disse fantastiske fotballkortene fra 70-tallet. Dette selv om vi var noen år inn på 80-tallet. Måten vi skaffet oss flere, var å spille om dem. Man spilte opp/ned, de som havnet opp vant dem som havnet med bildesiden ned. De to første fotballkortene jeg fikk, var to keepere. Ray Cashley fra Bristol City og Kevin Keelan fra Norwich. Jeg spilte disse to mot hverandre for å øve hjemme, og heiet automatisk på Norwich-spilleren. Sikkert fordi det liknet på Norge/Norway – og kanskje fordi navnet liknet på Kevin Keegan. Deretter begynt jeg å følge Norwich på tekst-tv, og jeg hadde min første tur over som tolvåring i 1987/88-sesongen. Hjemme mot Luton. Favorittspilleren Kevin Drinkell scoret, og Norwich ledet 2-0. Men scoringer i det 87. minutt og på overtid ødela noe av gleden da det ble 2-2.
Norwich har uansett vært laget mitt siden tidlig på 80-tallet.

Samtidig hadde man likevel mange helter. Jeg har på følelsen at det ikke er helt slik for de unge som har et favorittlag nå. Da skal man «hate» spillere fra andre lag. Da jeg vokste opp het mine største helter Glenn Hoddle, Chris Waddle, Paul Gascoigne, Kenny Dalglish, Ian Rush, Paul Parker, Alan Smith, Terry Fenwick, brødrene Stein osv. Og slik har jeg det fortsatt. Jeg kan elske å se spillere fra andre lag enn det jeg holder med, spille fotball.

- Fortell oss hvordan du forbereder deg best mulig til en Premier League kamp fra kommentatorplass:
Forberedelsene foregår egentlig hver dag hele uka. Jeg ser ekstremt mye fotball, og da fortrinnsvis engelsk fotball – fra alle nivåer. Jeg starter hver morgen med å lese det siste fra engelske aviser. Jeg prøver å følge mer hver dag. Og jeg prøver å se samtlige kamper jeg har mulighet til fra alle nivåene i den engelske ligaen.

Når kampene nærmer seg, gjelder det å forberede seg mer inn mot den kampen jeg skal kommentere. Gå gjennom hver spiller. Finne de journalistiske poengene med kampene. Har det vært spesielle oppgjør mellom dem tidligere? Hvordan er statistikken? Spillere/managere eller andre som har vært i den andre klubben. Er det en på det ene laget som har scoret et seiersmål på overtid mot det andre laget, eller noe annet.

Alle eventualiteter må dekkes. Samtidig vet man at man aldri får bruk for brorparten av informasjonen. Det er lett å falle for fristelsen å spy ut alt du har lest på forhånd, men det er viktig å klare å unngå å falle for det. Så som regel sitter jeg igjen med rundt 80 % av alt jeg har forberedt, uten å bruke det. Og det er slik det skal være. Mesteparten av infoen har man klar, i tilfelle noe skulle skje, og som gjør infoen relevant.
I tillegg er det viktig å prate med folk, og å lese kampprogrammet. Der er det ofte litt smågull i form av noe artig trivia som kan passe.

- Hva er det beste med å jobbe i TV2 systemet?
TV 2 er en fantastisk arbeidsplass. Jeg har beskrevet det litt ovenfor, men jeg er også heldig med å ha sjefer som ikke nøler med å kaste en ut på dypt vann. Så få man svømme eller synke. Men arbeider man hardt, får man alltid muligheter, og det er jeg veldig takknemlig for. Dessuten vet man at de alltid vil forsvare deg, og de er ærlige og rettferdige i tilbakemeldingene. Man jeg som oftest veldig trygg i TV 2, og det gjør at man også er trygg i jobben man gjør.

Dessuten lærer man enormt mye av å jobbe sammen med det som må være blant verdens mest kompetente mennesker i sine jobber. Det inspirerer.

- Har du et forbilde som fotball-kommentator og hvorfor?
Jeg har vel egentlig ikke det. Jeg prøver å ha min egen stil. For mange kommentatorer høres kun ut som folk som vil høres ut som kommentatorer. Det kan sikkert være greit nok, men det gir lit særpreg, og det tilfører lite til kampene som skal formidles.

Jeg arbeider sammen to av de aller beste kommentatorene i Norge, for ikke å si de beste, Øyvind Alsaker og Morten Langli, og de har lært meg veldig mye. Ingen er bedre til å formidle atmosfære fra arena enn Alsaker, og ingen er heller bedre med språket enn han. Det gir selvsagt meg noe å strekke seg etter.

Dessuten er jeg jo oppvokst med Arne Scheie. Personlig synes jeg han er en fantastisk mann, og en utrolig god formidler av engelsk fotball. Han har viet livet til dette, og brenner for det. Og han er på sin måte, og fra sin tid, helt unik.

- Du har nå besøkt mange fotballklubber i England som kommentator. Gi oss en spesiell/minnerik historie fra et av disse besøkene:
Forrige sesong var jeg så heldig at jeg fikk intervjue Sir Alex Ferguson to ganger. Det er jeg utrolig glad og takknemlig over å ha rukket før han ga seg. Det blir mest som en historie for barn og barnebarn når den tid kommer. Jeg hadde jo syntes det hadde vært stas om min far eller bestefar hadde intervjuet for eksempel Bill Shankly i sin tid.

Å få være til stede på Anfield da Luis Suarez beit Ivanovic var også spesielt. Atmosfæren på stadion, dramatikken i kampen, og det helt surrealistiske da Suarez beit, var veldig spesielt.
Det var også noe helt eget på Stadium of Light i siste ligarunde da Manchester United var ligamestere da kampen ble blåst av, men endte som tapere da Agüero scoret i Manchester. Det var ingen kontakt med hverken internett, eller telefon så jeg kunne få tekstmeldinger. Jeg måtte hele tiden bare prøve å tolke omgivelsene, og det føltes som skate film da en mann kom løpende med tre fingre på den ene hånden, og to på den andre, samtidig som stadion eksploderte i et brøl fra hjemmesupporterne. Veldig spesielt. Det var det også sesongen etter da jeg var på Old Trafford da ligamesterskapet ble sikret hjemme mot Aston Villa.

- Hvordan opplevde du ditt første besøk til din kjære klubb Norwich City?
Har så vidt beskrevet det over. Jeg var tolv år, og det var utrolig stort. Hjemmekamp mot Luton. Kevin Drinkell (min favorittspiller på den tiden) og Trevor Putney scoret. Det så ut til å gå mot en grei 2-0-seier, da Luton først reduserte et par minutter før slutt, før det utliknet på overtid.

Det ødela mye med én gang, men det gikk fort over. Siden har jeg vært over, både på Norwich og kamper med andre lag, regelmessig.

- Det er veldig mange spillere fra utlandet i årets Premier League. Men hvis du skulle sette opp ditt favorittlag kun med engelskmenn i årets sesong.

Joe Hart - Kyle Walker, Phil Jagielka, Phil Jones, Leighton Baines – Steven Gerrard, Frank Lampard – Theo Walcott, Wayne Rooney, Nathan Redmond – Rickie Lambert

Dette blir jo veldig likt det engelske landslaget. Dessuten blir det litt subjektivt. Dette er ikke nødvendigvis de elleve beste spillerne. Jeg synes det er overraskende tynt bakover. Hart har ikke levert helt på det nivået han var, det synes jeg heller ikke Kyle Walker har gjort. Var nære å bytte ut han med Glen Johnson. Gerrard og Lampard er legender, og jeg kunne ikke utelukke dem. Satt langt inne å vrake Ashley Cole og Daniel Sturridge også, men jeg elsker historien om Rickie Lambert, derfor gir jeg han en plass. Da Southampton rykket opp, var det første gangen Lambert spilte så høyt som det nest øverste nivået, og han ble toppscorer i divisjonen. Sesongen etter, etter å ha passert 30, spilte han i Premier League – og ble mestscorende engelskmann. Og så fulgte han opp med å score på sitt første touch i landslagsdebuten. Herlig mann – herlig historie.

Noen vil sikkert også savne Jack Wilshere, og det gjør forsåvidt jeg også. Men laget trengte et «lokalt» innslag, og Nathan Redmond har imponert meg et par sesonger nå, så han er med. Det kunne Luke Shaw også ha vært.
Gary Cahill har ikke vært strålende, det har heller ikke Phil Jones. Men jeg måtte velge en, og da valgte jeg ut fra potensiale.

- Det har vært så mange gode spillere i Premier League siden sesongen 1992/93. Men hvem synes du fortjener utmerkelsen historiens beste Premier League spiller?
Der er det mange kandidater. Thierry Henry, Alan Shearer, Christiano Ronaldo, Peter Schmeichel, Cole, Lampard, Gerrard og så videre.

Derfor velger jeg meg den som kanskje ikke var den beste – men den viktigste enkeltspilleren for hele sitt lag.

Eric Cantona.
Vant ligaen med Leeds i 1991/92, og kom til et Manchester United som lå faretruende langt bak ligaleder Norwich. Med Cantona på laget, tok de igjen forspranget og vant til slutt ligaen for første gang på 26 år. De vant fire ligamesterskap på de fem sesongene Cantona var der. Den ene sesongen de ikke vant, var da Cantona var utestengt størstedelen av sesongen for supportersparkingen.

Kanskje hadde historien om Sir Alex og den nyere historien om Manchester United blitt en annen om de ikke hadde fått hentet Cantona? Hvem vet?
Uansett – innflytelsen franskmannen hadde var unik.

Til slutt vil jeg igjen takke for denne prisen. Jeg setter utrolig stor pris på det. Og det gir selvsagt massevis av inspirasjon for å gjøre mitt beste hver eneste dag for at opplevelsen av engelsk fotball hjem til Norge skal bli best mulig.

SBF gratulerer Knut Espen Svegaarden som årets Presseprisvinner i SBF.

Svea er en meget anerkjent sportsreporter i VG og har fotball som fagfelt. Han skriver sine repotasjer med faglig styrke og har opparbeidet seg stor respekt i fotballmiljøet i Norge. Svea har et meget sterkt forhold til engelsk fotball og Manchester City er hans lag på balløya. Vi kan bare tenke oss hvilken glede han følte når de vant Premier League 2011/12. Oppgjennom årene har han fått mange venner i den norske supporterklubben til Manchester City, som naturligvis har stor glede av Svea som personlighet og hans skriveferdigheter. Mr. Svegaarden finner også tid til å skrive i medlemsblader for flere av våre supporterklubber, noe SBF setter veldig pris på.

Vi gleder oss til å overrekke Presseprisen til Svea under SBF årsmøtet lørdag 3. november. Her følger et intervju med presseprisvinneren.

Profil
Navn: Knut Espen Svegaarden
Nickname: Svea
Bosted: Oslo. Opprinnelig fra Lillehammer
Jobb: Fotballjournalist i VG
Sivilstatus: Singel
Favorittlag: Manchester City

Gi oss en kort presentasjon av din jobbkarriere og hva du liker best med å være fotballjournalist:
- Jeg startet med å ringe inn, eller skrive, fra de fotballkampene jeg selv spilte, i lokalavisa Lillehammer Tilskuer. Så ble det bedriftsfotball, og så kom engelsk fotball, der jeg hørte engelsk radio, skrev om overganger og saker fra kamper. Var redaktør av russeavisa, begynte på journalistlinja på Skjeberg Folkehøgskole, der jeg var redaktør for den avisa vi ga ut. Og via det fikk jeg kontakt med daværende Arbeiderbladet (i dag Dagsavisen), fikk sommerjobb der, og fast jobb sommeren 1985. Jobba der fram til 1. januar 1991, da jeg ble hentet til VG, faktisk mest som ishockeyreporter. Etter hvert ble det mer og mer fotball, og de siste 10 årene har jeg vært avisens eneste, «rene» fotballreporter, med ansvar for engelsk og norsk fotball, samt landslaget. Det beste med det er at jeg får gjøre det jeg liker best, det jeg kan mest om, på min måte, når jeg vil. Frihet i jobben er noe jeg setter høyt.

Gratulerer med Presseprisen Svea. Hva betyr det å få en utmerkelse som denne?
- Jeg ble veldig overrasket. Måtte se flere ganger på meldingen fra Bluenose Trond før jeg skjønte hva dette var. Og det er veldig hyggelig med en slik anerkjennelse. Jeg har jobbet med engelsk fotball på riksplan i mer enn 25 år, så det oppleves godt med en anerkjennelse.

Hvordan jobber Svea når han skal skrive en rapport for VG fra en fotballkamp fra balløya?
- Jeg bruker mye tid i forkant, spesielt med tall og statistikk. Prøver alltid å gi folk et innblikk i hva de selv ikke kan se eller vite, og prøver faktisk å bruke færre sitater enn jeg gjorde før. Fordi jeg sier som en tidligere sjefredaktør i VG: Sitater er oppskrytt. Det er bedre å skrive godt, og gi folk innblikk i det de ikke ser, enn noe oppgulp fra en eller annen «at the end of the day» etter kampene.

Fortell oss om din ungdomstid som ung fotballsupporter og tidspunktet Manchester City ble ditt favorittlag:
- Jeg ble veldig tidlig fascinert av tall, navn og lag. Hadde ganske tidlig veldig god oversikt over mange lag og spillere, og vil kalle meg en allmenn fotballsupporter gjennom alle år. Mange tror jeg bare er opptatt av City, men det er totalt feil. Jeg skrev mye allerede som liten, og dette utviklet seg til en jobb på sikt. Når det gjelder fascinasjonen for City, så sliter jeg litt med å finne et helt konkret tidspunkt eller en hendelse. Men jeg tror det startet da jeg fant noen Goal-blader på hytta til onkelen min, der det var sterke fargebilder av City-spillere. Jeg ble dradd mot det. Men veldig bevisst på det ble jeg neppe før jeg var rundt 10 år.

Hva er ditt beste minne som Manchester City supporter?
- Ingen ting vil noen gang nå opp mot play-off-finalen mot Gillingham i 1999. Jeg var til stede, sto bak QPR-målet sammen med min sønn Isak på ni år, da Agüero scoret vinnermålet som ga ligatittelen. Selvsagt en syk opplevelse, men det når likevel ikke opp mot Gillingham. Der var det snakk om liv eller død. Opprykkskamp fra nivå tre. City lå under 2-0 til det sto 89:45 på klokka, fikk en redusering, så la dommeren til fem minutter, og «møkkalaget», som jeg kalte dem, trykket fram en utligning langt på overtid, og vant straffekonken. Jeg så kampen på jobben, og der andre ville blitt glade og jublet, ble jeg sinna, rasende, raserte VGs lokaler, slo hånda mi så den hovnet opp, ja rett og slett klikke for første og eneste gang i mitt liv. Mange har spurt hvorfor. Jeg vet ikke, det var nok 20 år med frustrasjoner som kom ut. Taperlaget klarte endelig å vinne da det betydde noe, og jeg tror City hadde vært et helt annet sted i dag hvis det ikke hadde snudd i den kampen den gangen.

Hvem er din favorittspiller gjennom tidene for Manchester City?
- Dennis Tueart. En morsom angriper, en blanding av spiss, ving og offensiv midtbanespiller, som utfordret, var hurtig og som scoret masse mål. Jeg gråt da han ble solgt i 1978.

Hvilken kamp husker du best som Manchester City Supporter?
- Her får jeg vel bare henvise til svaret to spørsmål lenger opp. Men ligacupfinalen 1976, nedrykkskampen mot Luton i 1983, det samme mot Liverpool i 1996, cupfinalen sammen med Isak (da åtte år) i 2011, pluss QPR-kampen i 2012 står selvsagt sterkt.
Manchester City SCSB ble dannet i 1974 og er den eldste supporterklubben i Norge.

Gi oss noen ord om den godtdrivende supporterklubben:
- Nils A. Martinsen skal ha mye av æren for at Citys supporterklubb ble både den første og beste, og Tor Sønsteby har ført det arbeidet videre på en fantastisk måte. Vi er ikke størst, men er en sammensveiset gjeng der veldig mange kjenner hverandre veldig godt. Og supporterblekka vår er nok en av de siste som omtrent blir laget som en fanzine. Det er et sykt blad, laget av syke mennesker på en morsom måte.

Hvem vinner Premier League 2012/2013?
- Jeg svarer alltid Manchester United på det spørsmålet – hvert år.

Byen Manchester har to store fotballklubber. Hva er de største forskjellene som supporter og klubb i dag?
- Ting har endret seg veldig siden jeg begynte å reise dit jevnlig. Klubbene var ganske jevne fram til Premier League startet, så ble etter hvert avstanden så stor at det var bare å glemme United. Vi som holdt med City måtte finne vår nisje, så det ble kanskje mer sosialt enn sportslig under reisen fra 1992 og nesten 20 år fram. Nå er klubbene jevne igjen, og det har gjort noe med hele stemningen i byen, blant supporterne. Det er uvant for begge, og det har noen utfordringer. Jeg pleier å komme greit overens med de fleste, og beskjedent nok så vil jeg si at jeg faktisk kan mer om United enn mange United-supportere også. I tillegg har jeg vært på Old Trafford oftere de fleste også, på grunn av jobben min.

Premier League er en fantastisk liga. Gi oss ditt All Star Team siden oppstarten 1992/93 sesongen.
Peter Schmeichel – verdens beste keeper gjennom tidene. Hadde alt, sterk psyke, god skuddstopper, god i feltet, god en mot en – og en stemme som hørtes over hele banen.
Gary Neville – outstanding på backen hos United i mer enn 10 år.
Jaap Stam – den beste stopperen jeg har sett i Premier League. Monster, men også god med ballen.
Tony Adams – kaptein på alle lag siden han var liten gutt. Instrumental i Arsenals suksess, først under Graham, så Wenger
Denis Irwin – undervurdert tofotsback som alltid spilte godt. Også god på frispark og straffer.
Patrick Vieira – den beste midtbanespilleren i PL-historien. Utrolig leder, sterk, tøff, men også drivende god med ball.
Steven Gerrard – min favorittspiller i PL gjennom mange år. Like god i alle posisjoner, en spiller som «kan alt.»
Eric Cantona – eksepsjonell spiller, som transformerte United fra et «nesten-lag» til et topplag. Syk psyke. Matchvinner.
Gianfranco Zola – kanskje den smarteste som har spilt i PL. Fotballhode. Kunne snu kamper helt alene med blikk, teknikk og finesse.
Thierry Henry – i noen sesonger for Arsenal var han verdens beste angriper. Litt som mot George Best i sin tid, ga motstandernes forsvarere litt opp da Henry satte på farten og forseringene.
Alan Shearer – målmaskin. Han bare scoret. Hele tida. Så greit kan det faktisk sies.

Supporterunionen for Britisk Fotball ble dannet i 1986. Fortell oss kort om din tid i SBF styret og hvilket bidrag unionen har gitt i forhold til den enorme interessen mot britisk fotball i Norge:
- Jeg satt i styret i noen år, og fikk se hvilken enorm interesse det er for engelsk fotball i Norge. Og jeg tror det er viktig at det er en overbygning for alle de som er interessert, ha et system der de er medlemmer i en enhet. Selv om de fleste kun forholder seg til sin egen klubb, gjør SBF en viktig jobb.

Synes du britisk fotball har mistet noe av sjarmen de siste 15 årene? Kapitalkreftene styrer for mye i dagens fotball på balløya?
- Det er det ingen tvil om. Mannen med cap'en må du nå ned på nivå tre for å finne. Det er blitt for mye, hårsveiser, glatte spillere, penger, skuespill på banen osv. Men det er tiden vi lever i. Engelsk fotball på 70-tallet hadde mer sjarme, der tenna lå igjen i garderoben, kinnskjeggene var lange som år, spillerne hadde litt ølvom, pasningene var lengre og duellene i feltet ditto. Men det er mye bra i dag også, selv om jeg ofte drømmer meg tilbake til da det virkelig var moro.

I dag sliter mange britiske supportere med å få endene til å møtes økonomisk. Det er for dyrt å gå regelmessig på fotballkamp for mange i arbeiderklassen. For store klasseskiller (økonomisk) mellom supporter og dagens spillere er et problem. Hva kan de store fotball organisasjonene og klubbene gjøre for å begrense denne negative trenden?
- Dette er et vanskelig spørsmål. Og jeg tror ikke det kan gjøres noe med, før de enorme lønningene går nedover igjen. Det vil skje, men det vil trolig fortsatt ta lang tid før det skjer. Noen klubber prøver å senke prisene på enkelte deler av tribunene, men det hjelper lite. Det er fortsatt for dyrt, i hvert fall så lenge kampene stort sett sendes på TV.

Som fotball-journalist treffer du mange spillere og fotballpersonligheter. Hvem har gjort sterkest inntrykk på deg som intervjuobjekt?
- Kevin Keegan – uten tvil. Han var så til stede, ga så mye, var så ærlig. Du følte at du virkelig ble sett, at du hadde hans oppmerksomhet i noen minutter. Jeg har alltid digga Keegan, han var min første fotballhelt. Å få møte han, snakke med han, der du følte at karismaen hans strømmet gjennom kroppen da han håndhilste på deg, det vil sitte der for alltid.

Du har reist rundt på balløya og besøkt mange fotballklubber. Fortell oss om et intervju eller besøk som du aldri glemmer:
- Det er så mange. Men kanskje besøket på kontoret til Alex Ferguson, før han ble verdens største manager, på The Cliff i 1988 tror jeg det var. Ikke mange har vært på kontoret hans, men jeg fikk et kvarter, som ung journalist i Arbeiderbladet. Tror det eller ei. Men alt var enklere på den tiden. Ferguson var hyggelig, og respekten for han har alltid vært der. Han hadde noe helt eget, allerede den gangen. Og det har fortsatt. Jeg setter bare Brian Clough over han av managere i min tid.