2021 Odin Henriksen (Wolverhampton)
Odin Henriksen (58) fra Bergen har vært Wolverhampton-supporter siden begynnelsen av 70-tallet. Han har vært sesongkortinnehaver i en årrekke og er en markant skikkelse i det norske Wolverhampton-miljøet. Blant flere andre svært sterke kandidater falt i år valget på Odin på grunn av sine mange bidrag blant både norske og engelske Wolverhampton-supportere og for sitt fantastiske Wolves-museum, som han åpnet i 2015. I 2020 ble han også kåret til årets Wolverhampton-supporter av den engelske supporterklubben, så dette er en mann som har satt spor etter seg.
Aller først – gratulerer med prisen som årets supporter. Hvordan føles det?
Først og fremst er det kjempehyggelig å bli satt pris på denne måten. Dette er jo en pris som henger høyt, og jeg har også vært nominert ved en tidligere anledning. Likevel var dette veldig overraskende og absolutt ikke noe jeg hadde forventet, selv om jeg var klar over at jeg var en av tre kandidater som var blitt plukket ut. Jeg satt faktisk midt i en podkastinnspilling (Ulvehyl) da kåringen ble offentliggjort på TV 2. Så jeg ble tatt litt på senga, men først og fremst er dette utrolig hyggelig.
Hvorfor ble det akkurat Wolves for deg?
Det at jeg endte opp som Wolves-supporter har en ganske spesiell forhistorie. Onkelen min studerte nemlig til fysioterapeut i byen på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, og i den forbindelse var han mye på Molineux og ble etter hvert godt kjent med miljøet rundt klubben. Og når han kom hjem til Norge, hadde han alltid med seg bilder og autografer fra spillerne. I tillegg fikk bestekompisen hans, Torbjørn Andersen, jobb som fysioterapeut i klubben, hvor han jobbet fra 1969 til 1974. Jeg tror nesten han må ha vært den første nordmannen i engelsk fotball, og han kan sees på mange lagbilder fra denne perioden. Det at vi fikk en mann på innsiden i klubben var utrolig stas.
Når reiste du selv over første gang, og vet du hvor mange turer det har blitt totalt?
Første gang jeg reiste til Wolverhampton var i sommerferien 1984. Litt kjipt selvfølgelig at det ikke var noen kamp å gå på mens jeg var der, men jeg ble tatt veldig godt imot og fikk omvisning på Molineux av Wolves-manager Tommy Docherty. Min første kamp kom først i 1995, da vi spilte hjemme mot Portsmouth i Championship - en kamp vi vant 1-0 etter scoring av Steve Bull. Siden har det blitt mange kamper både på Molineux og på andre baner. Jeg er også en ivrig groundhopper, og jeg er nå oppe i 58 baner totalt i England. Til sammen har jeg vært på 113 Wolves-kamper - 76 av dem på Molineux.
Er det noen spesielle minner eller høydepunkter fra din supporterkarriere som du ønsker å trekke fram?
Klubbens virkelige storhetstid var tilbake på 1950-tallet, så jeg har ikke fått oppleve å se klubben min vinne så veldig mange titler, men det betyr bare at man setter ekstra stor pris på det man får. Ligacupfinalen mot Manchester City i 1974 står i så måte som et av mine sterkeste barndomsminner. City var store favoritter, men det var vi som til slutt trakk det lengste strået og vant 2-1 etter scoringer av Kenny Hibbitt og John Richards. Jeg husker at jeg så kampen hos hytte-naboen, som hadde fått reise-TV med farger. Det var sjelden kost den gangen! I nyere tid må jeg nok trekke fram play-off-finalen mot Sheffield United i Cardiff i 2003. Det å stå der sammen med 35000 andre Wolves-supportere og se sine egne gutter sikre opprykket til Premier League etter en fantastisk oppvisning og 3-0 i målprotokollen, er også et minne jeg aldri ville vært foruten. Det å være til stede når noe så stort skjer kan nesten ikke beskrives.
Du har jo vært mye i Wolverhampton, og hva synes du om byen?
Wolverhampton som by kan nok best beskrives som en litt sliten industriby, men selv om den kanskje ikke er så billedskjønn, så må jeg si at jeg trives utrolig godt der. Byen har veldig mange fine og hyggelige puber, og Molineux ligger også veldig flott til bare ti minutters gange fra sentrum. Sentrum er lite og hyggelig. Og hvis man er på utkikk etter mer naturskjønne omgivelser, så er det mye fin natur og små, koselige landsbyer rett utenfor bygrensen. Det er heller ikke lange veien til Wales hvis man tar turen vestover, og her er det mye flott å se. Men hvis jeg skal trekke fram det jeg liker aller best med Wolverhampton, så må det være folkene som bor der. Maken til gjestfrihet skal du lete lenge etter, og hvis du forteller at du kommer fra Norge, så blir du tatt imot med åpne armer. De synes rett og slett det er fantastisk at det kommer folk fra Norge for å støtte klubben deres. Gjennom et langt liv som supporter, har jeg skaffet meg mange gode venner både i Norge og i England.
Hvordan fikk du idéen om å åpne ditt eget museum?
Tro det eller ei, men det var faktisk kona som foreslo det! Gjennom et langt supporterliv hadde jeg samlet enorme mengder med effekter som hadde blitt stuet vekk, så kona foreslo at jeg måtte få det fram i lyset slik samlingen kom til nytte. Vi hadde også en ganske stor kjeller som vi egentlig ikke hadde fått utnyttet maksimalt, så da dukket ideen om å gjøre om kjelleren til Wolves-museum opp. Her har jeg samlet alt fra bilder, kampprogrammer, skjerf og signerte effekter til spillerdrakter som har blitt brukt i kamp. Jeg har vel ca 200 drakter på utstilling, og dem har jeg vel 70 som har blitt brukt av spillere i match. Og selve juvelen i samlingen er nok drakt nummer 7 som Jim McCalliog brukte i kampen mot Sunderland i 1969 - den første tippekampen som ble vist på NRK. Den trøya er jeg veldig stolt av, naturlig nok. Ingen av matchtrøyene er for øvrig vasket, så noen reagerer nok kanskje litt på lukten når de kommer hit…
Får du mye besøk i muséet?
Nå er det jo ikke så veldig mange Wolves-supportere her i området, men det er åpent for alle som har lyst å komme på besøk, enten der er i forbindelse med kamper eller andre litt større arrangementer. Museet har også blitt utvidet med en stor TV-stue i garasjen, som ligger rett ved siden av. Rommet er innredet med 70-tallsmøbler, slik at man få følelsen av å være tilbake til tippekampens gullalder. Her samles vi ofte til kamp, og da museet åpnet i 2015 hadde jeg stor innvielsesfest med liveband og greier. I 2019, da supporterklubben fylte 30 år, arrangerte vi stor jubileumsfest her med 72 gjester. Blant dem som var til stede var Wolves-legendene John Richards, Kenny Hibbitt, Steve Daley og Colin Brazier. Utrolig hyggelige karer alle sammen og fullstendig blottet for stjernenykker. Et minne for livet både for dem og for alle de andre som var til stede.
Hva er din rolle i den norske supporterklubben?
Jeg har ikke hatt noen offisielle verv, men jeg har bidratt på mange plan opp gjennom årenes løp. Gjennom mitt kontaktnettverk i klubben og i byen har jeg hjulpet mange reisende nordmenn med å skaffe billetter til kamp og til å legge opp turer for dem som har behov for det. Når jeg ikke bruker sesongkortet mitt selv, låner jeg det bort enten til nordmenn på tur eller bekjente i England. Jeg er også med på podkasten «Ulvehyl» som produseres av den norske supporterklubben, og i tillegg driver jeg Facebook-siden West Norway Wolves, som forener supporterne som holder til på Vestlandet.
2020/21-sesongen har vært et veldig spesielt fotballår med både korona og supporteropprør. Hva er dine tanker rundt det som har skjedd det siste halvannet året?
Fotball uten publikum er begredelige greier, og det å ikke kunne reise over og dra på kamp er et stort savn. Så jeg gelder meg virkelig til vi får bukt med pandemien og kan både reise og gå på kamp igjen. I England går det jo litt raskere enn her hjemme, så det skal bli spennende å se om man greier å nå målsettingen om fulle tribuner igjen til sesongstart i august. Når det gjelder nyheten om den planlagte europeiske Superligaen, så kom den som et stort sjokk, selv om dette er noe det har vært snakket om i årevis. Supporteropprøret i etterkant av dette støtter jeg 110%, og heldigvis viser resultatet av dette at vi faktisk har ganske mye makt hvis vi står sammen. Og dette skulle liksom redde fotballen? Mange av de største klubbene sørover i Europa sliter med tung gjeld, så de var nok mest opptatt av å redde sitt eget skinn. Jeg tror kanskje det kan komme noe godt ut av all denne elendigheten også. Noe må gjøres med lønningene, som er helt hinsides i mange toppklubber, så kanskje et lønnstak hadde vært på sin plass?
Hva er din reaksjon på manager Nunos avgang og ansettelsen av Bruno Lage?
Det var veldig vemodig å se Nuno gå da jeg synes han har gjort en fantastisk jobb for klubben, men alt har sin ende, og det var heller ikke overraskende at det ble en ny portugiser i sjefsstolen. Bruno Lage er jo relativt ukjent for de fleste, men han har vært manager for Benfica og tok dem til seriegull i 2018/19-sesongen. Han er kjent for å spille offensiv fotball i et moderne 4-4-2-system med angripende sidebacker, og han er også kjent for å satse på ungdommen og få dem til å blomstre. Blant annet så slo Joao Felix ut i full blomst i Benfica under Bruno Lage, så jeg håper jo at han kan bringe dette videre med seg til Wolves. Vi ønsker jo å se angrepsfotball og at han i tillegg kan bringe oss tilbake til den øvre delen av tabellen for å kjempe om europacup-fotball. Så håper jeg også at han kan få inn noen gode etablerte toppspillere. Vi trenger å forsterke hele sentrallinjen i laget!
Ditt drømmelag?
Min Wolves-drømmeelver i 4-4-2 ser slik ut: 1. Phil Parkes 2. Denis Irwin 3. Derek Parkin 4. Joao Moutinho 5. Frank Munro 6. Willy Boly 7. Kenny Hibbitt 8. Adama Traore 9. Steve Bull 10. John Richards 11. Dave Wagstaffe. Reserve: 12. Raul Jimenez.
Vi ønsker den joviale ingeniøren og Wolves-supporteren lykke til både med Wolverhampton og med museumsdriften i årene som kommer, og at pandemien snart slipper taket, slik at han igjen kan reise over til Black Country og sitt kjære Molineux igjen. Det er ingen tvil om at vi i år har funnet en verdig vinner av prisen «årets supporter».
