Blant flere gode kandidater, falt i år valget av årets supporter på Einar Sand (71) fra Skien. På bakgrunn av sitt mangeårige arbeid for Derby Countys norske supporterklubb og for sitt pionerarbeid innen norsk supporterkultur er det ingen tvil om at dette er en mann som fortjener all den heder og ære som det er mulig å få.

Nils Johan Dahl, styremedlem i Derby County Supporters Club Norway Branch, beskriver den tidligere kateketen fra Telemark slik:

«Einar var grunnleggeren av Derbys norske supporterklubb i 1977, den andre supporterklubben for britiske lag som ble dannet i Norge. Einar er derfor en av de med desidert lengst fartstid blant norske supportere av britiske lag. Han har hatt en rekke roller og funksjoner i supportermiljøet for vår klubb og også for Supporterunionen. Einar er som nevnt grunnlegger av Derbys supporterklubb, og var i flere år leder av klubben. Supporterklubbens første årsmøte ble holdt i Einars hybel på Sogn studentby, og han var sentral da den første fellesturen ble arrangert til Derbys daværende bane Baseball Ground allerede i 1979. I flere tiår har han vært klubbens revisor, og han har gjennom mange år vært skribent i vårt medlemsblad NorRam. I en årrekke har han også vært ansvarlig for Tabelltipsligaen, der medlemmene ved sesongstart setter opp det de tror blir slutt-tabellen i den divisjonen Derby til enhver tid befinner seg i (vår divisjonsstatus varierer som kjent en del). Stillingen i Tabelltipsligaen blir jevnlig oppdatert og presentert for deltagerne på supporterklubbens nettside, Facebook-side og via e-post. Einar har vært hensynsfull nok til aldri å vinne denne konkurransen selv… Som leder i supporterklubben sørget han for at legender som Archie Gemmill og Roy McFarland ble presidenter i vår supporterklubb og skrev hilsener i form av brev til det norske medlemsbladet. Einar var også delaktig i byggingen av Derbys nye bane Pride Park som åpnet i 1997, i form av at han kjøpte en murstein som inngår i det nye stadionanlegget og har hans navn inngravert. Einar var også blant de første skribentene (sammen med blant andre Archie Gemmill) da Derby i internetts barndom i England fikk en supporternettside kalt RamZone. For Supporterunionen har Einar dessuten vært en særdeles stødig revisor i mange, mange år. Kateketen fra Skien ble “frelst” på Derby da han så laget på Tippekampen tidlig på 1970-tallet. Einar falt for laget, stilen og historien. Mye handlet om det han beskriver som “historien om David mot Goliat”. De tidlige 70-årenes Goliat i engelsk fotball var Leeds, og Derby var den lille klubben som anført av den karismatiske manageren Brian Clough. Derby yppet seg både mot Leeds og de andre gigantene og vant faktisk ligaen to sesonger på denne tiden (1971/72 og 1974/75).

Den første kampen Einar så med Derby, var borte mot Everton på Goodison Park 17. august 1974. Kampen var ikke spesielt minneverdig og endte 0-0. Men i tillegg til at dette var Einars debutkamp med Derby, var det også debuten for Derby til ett av engelsk fotballs store navn, Francis Lee. Den andre kampen Einar så med Derby, var borte mot Coventry. Også denne endte uavgjort. I Coventry lærte han at man ikke setter seg blant hjemmefansen hvis man holder med bortelaget… Første hjemmekamp kom i august 1975 da han så Derby som regjerende ligamestre tape 1-5 mot QPR. Det var en temmelig trå start på Derby-kampene han så live, med andre ord. Men det ble bedre. For på en hjemmekamp i desember 1976 hadde Einar litt problemer med å finne setet sitt. Da en vakt forsto at han var utlending, ble han etter kampen tatt med til de indre gemakker og befant seg, slik han selv forteller, “midt inne i hjertet av en stor, vennlig klubb”. Han fikk hilse på spillere, manager og andre supportere og ble tilbudt fri bar og sightseeing i byen. Stor stas! Senere har han også vært invitert inn i Director’s Box (med slipstvang, må vite). Besøket i 1976 ledet til at han august 1977 avtalte med Derbys “liaison officer” å starte en norsk supporterklubb. Einar reiste hjem fra England med en bunke medlemskort, og i november 1977 var Derbys nå nærmere 50 år gamle norske supporterklubb en realitet. Einar forteller at Derby er både nummer 1, 2, 3, 4 og 5 på hans liste, men han har også noen andre lag han følger og gjerne ser hvis anledningen byr seg. Dette handler om Vendsyssel FF i Danmark (nærmeste lag til familiens ferieleilighet), Salisbury i England (Einar falt for dem da de nesten slo ut Derbys erkerival Nottingham av cupen) og Ayr United i Skottland. I Norge er favorittlaget Odd. “Hold med laget der du bor” er en god leveregel, ifølge Einar. Det hjelper nok også at Odd i likhet med Derby har svarte og hvite drakter! Jeg avslutter med Einars egne ord: “Jeg har mange ganger tenkt at det hadde vært mye enklere å holde med et storlag fra London. Mye lettere å komme til banen og mye mer glory. Men angrer jeg på at jeg valgte Derby? Nei, overhodet ikke.” Og det er vel nettopp slik det er og oppsummerer situasjonen for det store flertallet av oss norske supportere av britiske lag: Har vi først funnet et lag, bytter vi ikke. Uansett nedrykk og andre sportslige nedturer. Klubben blir en lidenskap for livet. Slik det er for Einar Sand. Jeg og vi i Derbys supporterklubb anser derfor Einar Sand som en usedvanlig velkvalifisert og velfortjent kandidat til tittelen Årets supporter.»

Einar forteller SBFs utsendte at han i dag fortsatt er like engasjert i klubben han elsker, men at han har overlatt styringa og driften av supporterklubben til yngre krefter. Den historieinteresserte pensjonisten skriver fortsatt for medlemsbladet NorRam, og da gjerne litt mer dyptgående artikler om klubbens gylne og spennende fortid. - Jeg synes det er veldig interessant å utforske spillere fra litt lengre tilbake i tid, for her er det mye spennende. F.eks.  fant jeg ut av en våre spillere fra 1884-laget etter endt karriere jobbet som biskop i Sudan og fikk tilnavnet «The flying bishop».

Hvordan vil du beskrive ditt liv som Derby-supporter?

- I årenes løp har det helt klart blitt flere nedturer enn oppturer. Vi hadde jo storhetstiden på begynnelsen av 70-tallet, men så gikk det brått nedover. Vi fikk et lite oppsving under Arthur Cox på 1980-tallet og Jim Smith på 90-tallet, men bortsett fra dette, så har klubben vært preget av mange dårlige ansettelser og sportslige nedturer. Men det er nok kameratskapet, turene og forholdet til alle de flotte menneskene i klubben jeg sitter igjen med som det aller viktigste oppi all elendigheten og sportslige nedturer… Fram til år 2000 kom vi alltid gratis inn på hjemmekampene, og vi ble tatt imot med en ubeskrivelig gjestfrihet. Vi ble kjent med både lederne og spillerne, og vi dro gjerne på byen med spillerne etter kamp. Slik er det dessverre ikke nå lenger. Det har blitt mer fokus på penger, og det er vanskeligere å komme innpå spillerne, selv vi ikke spiller i Premier League. Jeg husker da vi i den norske supporterklubben var over på vår første fellestur i påsken 1979 og på hvordan vi ble tatt hånd om av klubben. Vi ble hentet i minibuss, og sjåføren var ingen ringere enn selveste Ron Webster, høyrebacken med en Derby-karriere som strakte seg fra 1960 til 1978. Vi ble tatt hånd om 24 timer i døgnet og ble vist en gjestfrihet som det er vanskelig å beskrive.

- Jeg synes i det hele tatt at det med supporterklubber er en utrolig flott greie. Man treffer alle mulige forskjellige folk, som er ulike på alle måter, men som har det ene tingen felles, og det er at man holder med samme lag. Jeg unner virkelig alle mennesker å ha denne interessen – et liv fylt med både sorger og oppturer. Kanskje mest nedturer, men oppturene blir alltid større for dem som har vært gjennom tunge stunder.

Hva med ståa i klubben nå? Er du optimist?

Etter noen særdeles tunge år med sportslige og ikke minst økonomiske nedturer, ser det heldigvis til ut at skuta nå er på rett kjøl. Store problemer på eiersiden og økonomiske misligheter førte jo til både poengtrekk og nedrykk til League One, og den overhengende trusselen om konkurs ser nå endelig ut til å være en saga blott. Vi har ikke verdens rikeste eier, men kanskje det mest populære. David Clowes er en lokal forretningsmann som elsker klubben av hele sitt hjerte. Han har 100 % backing hos supporterne etter flere år hvor vi har blitt mer eller mindre rundlurt av utenlandske svindlere. Selvfølgelig var det en liten nedtur da playoff-plassen glapp på målstreken i år, men optimismen er tilbake. I år får vi lov å kjøpe spillere igjen for første gang på to år, og med Paul Warne i managerstolen ser det bedre ut enn på lenge. Og med et snitt på 27,000 tilskuere på hver hjemmekamp på Pride Park, har vi et solid fortrinn sammenlignet med de andre lagene i vår divisjon.

Til slutt ber vi Einar om å sette opp sitt drømmelag bestående av Derby-spillere, og da får vi følende elleve i 4-4-2-formasjon:

Keeper: Mart Poom. Selv om Derby har hatt gode keepere som Colin Boulton og Peter Shilton, holder jeg en knapp på estlenderen Mart Poom. Klassekeeper hentet av Jim Smith.

Høyreback: Ron Webster. Mr. Reliable. Var i Derby i 16 sesonger og spilte 535 kamper for the Rams. Nr. 2 på oversikten over tidenes mestspillende.

Venstreback: David Nish. Landslagsspiller av internasjonal klasse.

Midtstopper: Roy McFarland. Tidenes beste midtstopper i Derby-drakt.

Midtstopper: Colin Todd. McFarlands perfekte partner. Klassespiller.

Midtbane: Archie Gemmill. Box-to-box-spiller som løp mer enn noen har gjort. Der andre sank nedi gjørma på the Baseball Ground, fløt Gemmill oppå.

Midtbane: Stefano Eranio. Italieneren som brakte kreativitet og klasse til Derbys midtbane under Jim Smith.

Ving: Aljosa Asanovic. Kroaten var aldri lenge i én klubb. Bare 18 måneder i Derby. Men maken til tekniske ferdigheter har jeg ikke sett verken før eller siden.

Ving: Alan Hinton. Hinton hadde fantastisk presise innlegg og dødballer. Den han siktet på, den traff han.

Spiss: Kevin Hector. 581 kamper, 201 mål. Min største fotballhelt gjennom alle tiden.

Spiss: Dean Saunders. Raskere enn lynet. Løp fra hvem som helst. Scoret i nesten annen hver kamp.

Komiteen besto av Anders Christensen og Harald Unhjem.

Årets supporter: Anders-Gustav Holt (Leeds United)

Leeds-supporter Anders-Gustav Holt fra Revetal utenfor Tønsberg er et fyrverkeri av en mann. Det skjønner Supporterunionens utsendte raskt når vi møtes på fotballpuben «Restauranten» på Re-torvet kjøpesenter. Hva denne mannen har fått til gjennom et langt liv som fotballsupporter er nesten for godt til å være sant. Til daglig er han konsernsjef i Ditt-familien (Kontor, Klubbhus, Grafisk), men han har også mange andre jern i ilden. Kortversjonen er at han har rundt 125 kamper på Elland Road, leide Elland Road til sin 50-årsdag, arrangerer golf-turneringer til inntekt til kreftsyke i Leeds og har åpnet fotballpub på Revetal under pandemien. Møtet med den omgjengelige 54-åringen starter på fotballpuben, som han har drevet i to år nå.

- Gratulerer med utmerkelsen! Hva er dine tanker rundt det å motta en slik pris?

- Jo takk, det er alltid hyggelig å bli satt pris på. Men det aller viktigste er likevel at Leeds ble værende i Premier League. Det var en stor lettelse at vi greide å berge plassen etter en meget vanskelig sesong.

Kan du si litt om hva det var som gjorde at Leeds United ble klubben i ditt hjerte?

- Min gode nabo Bjørn Kihle var Leeds-fan, og med alle veggene på gutterommet sitt tapetsert med Leeds-bilder fra Shoot og Goal, hadde han stor innflytelse på meg. Etter hvert fikk jeg noen bilder av ham som åtteåring på midten av 70-tallet, og da var det gjort. Dette var jo også perioden da Super Leeds dominerte i England og da tippekampen var ukas desiderte høydepunkt på TV-skjermen. I tillegg var det klart at de helhvite draktene var det stiligste jeg noen gang hadde sett, så valget av Leeds som «min klubb» var dermed veldig enkelt.

I mars 2020 ble verden som kjent snudd fullstendig på hodet da koronapandemien rammet oss alle, og reisesugne anglofile fotballsupportere fra det ganske land ble fratatt muligheten til å reise over dammen for å oppleve sine fotballhelter live. I fraværet av reisevirksomhet benyttet Anders-Gustav sjansen til å realisere en gammel drøm, nemlig å starte sin egen fotballpub. Tidligere hadde man vært nødt til å reise inn til Tønsberg for å ta seg et glass og for å se på fotball eller annen sport sammen med likesinnede, og dette ville han nå gjøre noe med. Restauranten på Revetal med det klingende navnet «Restauranten» fikk gjennomgå litt av en ansiktsløftning.

- Hvordan kom du på ideen med fotballpuben på Revetal?

- Restauranten på Revetal hadde allerede eksistert i flere år som et meget bra lunsjkosept, men da den ble lagt ut for salg, så jeg mulighetene til å skape noe det hadde vært et skrikende behov for i lang tid. Jeg ønsket å skape en plass for voksne med sport og fotball i sentrum.  Her har vi en fast gjeng som kommer hver gang vi har fotballkamp, og hver lørdag kjører vi tippekonkurranse for alle som er her. Tiltaket har blitt veldig populært, og det kommer flere og flere gjester her ettersom vårt gode rykte sprer seg. I år skal vi også arrangere julebord for Tønsberg Whites, den lokale Leeds-avdelingen. Dette arrangementet har vi tidligere hatt på The Commercial i Tønsberg.

Når vi kommer inn i restauranten, ser vi at logoene fra alle Premier League- og Championship-klubbene, samt en rekke andre europeiske klubber er henger på rekke og rad langs veggen oppunder taket. Dette er nemlig ikke bare et sted for Leeds-supportere, men for alle fotballfans, uavhengig av klubbtilhørighet. Men det er når man kommer inn i det aller helligste, nemlig lokalets toaletter, man virkelig får bakoversveis. Alle flisene er nemlig dekket av bilder fra Anders-Gustavs gigantiske fotballkortsamling, kampprogrammer og annet fotballrelatert memoribilia. Dette er rett og slett en pryd fot øyet! Hva annet man ønske seg enn å se Steve Kimber, Joe Jordan eller Peter Cormack i øynene mens man gjør sitt fornødne?

Etter omvisningen på Restauranten, bærer det videre til huset på Revetal, der han bor sammen med sin kone og to barn. Her får vi se selveste «gutterommet» i kjelleren, et lokale som er 100 % dedikert til lidenskapen som er Leeds United. Her får vi se draktsamlingen, signerte bilder, kampprogrammer, fotballkortsamlingen og andre suvenirer han har samlet opp gjennom et langt liv. På veggen henger også en spesialdesignet drakt, som ble laget i forbindelse med 50-årsdagen for noen år tilbake, da han like godt leide Elland Road for å spille kamp sammen med sine inviterte gjester.

- Fortell om denne noe spesielle feiringen. Hvordan fikk du det til?

- Vel, «avtalen» ble gjort med daværende formann Ken Bates i anledning min 40-årsdag ti år før. Da var vi 40 stykker som reiste over, og Bates skrev under på en serviett at når jeg fylte 50, skulle jeg spille kamp på Elland Road. Selv om klubben hadde ny formann da mitt neste jubileum skulle markeres, så ble lovnaden innfridd, og 50 inviterte fotballentusiaster reiste over fra Norge for å se Leeds i aksjon og for å spille kamp selv dagen etter. Deltagerne ble delt inn i ett hvitt lag bestående av Leeds-supportere og ett rødt lag for resten. Eks Leeds-spillere som Steve Hodge, Noel Whelan, Richard Cresswell, Leigh Bromby og Bobby Davison deltok også, og Premier League-dommer Jonathan Moss dømte kampen, som det hvite laget til slutt vant på straffer. Kampen ble selvfølgelig filmet med Roar Stokke og Åge Hareide som kommentatorer, og alle som deltok fikk hver sin DVD i gave. Dette var som du sikkert skjønner et minne for livet.

- Hva var din første kamp på Elland Road, og har du noen spesielle turminner du ønsker å dele med oss?

- Min første tur over var i jula 1990, den første sesongen med Leeds tilbake i øverste divisjon etter en lang tørkeperiode på 80-tallet. Den 29. desember så jeg Leeds slå Wimbledon 3-0 etter scoringer av Lee Chapman, Gary Speed og Mel Sterland. Jeg husker jeg satt på de gamle treflappstolene uten plass til beina, men akkurat det var ubetydelig i denne sammenhengen. For en opplevelse det var å være live på Elland Road, etter så mange tippekamper og hundrevis av radiosendinger på BBC! Før kampen fikk vi møte Chris Fairclough og Chris Kamara, da de måtte ta en løpetest ute på det hellige gresset før stadion åpnet. Dette ga mersmak, og senere har jeg også fått møte mange av mine helter både før og etter matcher, både i England og i Norge. Spillere som Peter Lorimer, Eddie Gray og Norman Hunter er bare noen av de spillerne jeg har knyttet nære bånd til.

- Har du ett eller flere sportslige høydepunkter som du vil trekke fra din karriere som Leeds-supporter?

- Av livematcher huskes best 2-1-seieren over Bristol Rovers i 2010 da vi lå under og måtte vinne for å rykke opp fra League One til Championship. Dette var på en måte starten på Leeds Uniteds gjenoppstandelse etter noen forferdelig tunge år med store økonomiske problemer sportslige nedturer. Det å komme seg opp fra tredje nivå var utrolig viktig på veien tilbake til å bli en toppklubb igjen. Men toppen av kransekake var faktisk fra en annen kamp den samme sesongen – altså mens vi fortsatt var et League One-lag. Vi var en gjeng norske Leeds-supportere som reiste over til England på dagstur for å se favorittklubben spille mot storfavorittene Manchester United på Old Trafford. Dette var under Alex Fergusons tid, og de røde djevlene, som hadde dominert engelsk fotball i to tiår, var selvfølgelig storfavoritter mot Leeds, som befant seg i en sportslig hengemyr etter nedrykket fra Premier League i 2004. Kampen, som Leeds vant 1-0 etter scoring av Jermaine Beckford, og den flere timelange feiringen inne på stadion etter kampslutt, står fortsatt igjen som et av mine aller mest minneverdige øyeblikk som Leeds-supporter.

- Én ting er klubben, men hva synes du om Leeds som by?

- Her har det skjedd veldig mye siden jeg reiste over første gang for over tretti år siden. Byen har gjennomgått en skikkelig ansiktsløftning og har blitt et reisemål også for folk som ikke er like interessert i fotball som oss. Ja, til og med ungdommen vil nå heller reise på shoppingtur til Leeds enn til London. Her er det mindre forhold, men man har de samme fasilitetene og utvalget. Handelsfolket har tid til deg som kunde, og du blir bestandig møtt med et smil, og alle jeg har møtt yter en personlig service som ikke står tilbake for noe annet jeg har opplevd andre steder.

- Hva er din rolle i Leeds-miljøet? Har du noen verv?

- Jeg er først og fremst supporter, og for meg er det aller viktigste at det jeg gjør er under mottoet «alle skal med». Ikke alle er like godt stilt, og det er mange supportere der ute som av ulike årsaker ikke har mulighet til å gå på kamp. Akkurat det ønsker jeg å gjøre noe med, og som turleder ønsker jeg å bidra med noe positivt der jeg kan. Jeg har sesongkort på sjette året, og sammen med sju andre sesongkortinnehavere fra Tønsberg har vi muligheten til å hjelpe til der vi kan. Hvis det er folk som ikke har billett eller ikke har råd til å gå på kamp, enten det er norske eller lokale Leeds-supportere, så prøver vi å være behjelpelige. I tillegg har jeg vært med på å arrangere Leeds-julebord i Tønsberg med eksspillere til stede, og jeg tok også ansvar for å få Leeds over til Norge for å spille preseasonkamper i både i 2012 mot Sandefjord og i 2015 mot Hoffenheim på Åråsen. Så joda, selv om jeg ikke har noen offisielle verv, så har jeg nok bidratt med mitt for at flere har fått oppleve gleden av å være Leeds-supporter.

- Hva med denne golf-turneringen jeg har hørt så mye om – kan du si litt om denne?

- Det hele startet med Norman Hunters familie, som har hatt et tilsvarende opplegg i England. «Norman Hunter Golf Day» startet opp i fjor for å minnes den avdøde Leeds-legenden, som døde i 2020, og for generere penger til behandling av kreftpasienter i Leeds. Som golfentusiast, tenkte jeg at det ville være fint å ha et tilsvarende opplegg i Norge, så i år arrangerer vi Norman Hunter golfdag på Re Golfklubb for andre året på rad. I fjor var vi ca 50 deltagere som samlet inn over 50.000 kr til formålet, så vi håper å gjenta dette i år.

- Sesongen 2021/22 ble en sportslig nedtur for Leeds, men heldigvis unngikk dere nedrykk med et nødskrik. Hva er dine tanker rundt sparkingen av Bielsa, og hvordan ser du på veien videre med Jesse Marsch?

- Min versjon er at Bielsa er den som mest av alle så viktigheten av å forlate skuta i det stille. Han skulle uansett gi seg i sommer, og innså at det beste var et skifte uten å bruke negativ energi i miljøet. Når det gjelder vår nye manager, så er jeg skuffet over måten han leder laget på under kampene, men kanskje mest av alt hans manglende profilering av Leeds Uniteds logo på kamptøyet. Hvor har han egentlig hodet og hjertet? Men nå reddet vi jo plassen, så da kan man på sett og vis si at skiftet var vellykket. Hva som hadde skjedd om Bielsa hadde fullført sesongen, er det ingen som vet, men for meg vil Bielsa for alltid være en av de største legendene i klubbens stolte historie.

- Til slutt: Hvordan ser tidenes Leeds-lag ut?

- Det blir nok et lag bestående av både gamle helter fra Super Leeds og barndommen, fra 90-åras mesterlag og fra gjenoppstandelsen i moderne tid. Jeg ender derfor opp med følgende elleve: John Lukic, Tony Dorigo, Norman Hunter, Lucas Radebe, Paul Reaney, Eddie Gray, Peter Lorimer, Gordon Strachan, David Batty, Stuart Dallas og Lee Chapman.

Supporterunionen takker for seg og forlater eneboligen på Revetal i visshet om at valget av Anders-Gustav Holt som årets supporter var en skikkelig innertier.

Odin Henriksen (58) fra Bergen har vært Wolverhampton-supporter siden begynnelsen av 70-tallet. Han har vært sesongkortinnehaver i en årrekke og er en markant skikkelse i det norske Wolverhampton-miljøet. Blant flere andre svært sterke kandidater falt i år valget på Odin på grunn av sine mange bidrag blant både norske og engelske Wolverhampton-supportere og for sitt fantastiske Wolves-museum, som han åpnet i 2015. I 2020 ble han også kåret til årets Wolverhampton-supporter av den engelske supporterklubben, så dette er en mann som har satt spor etter seg.

Aller først – gratulerer med prisen som årets supporter. Hvordan føles det?

Først og fremst er det kjempehyggelig å bli satt pris på denne måten. Dette er jo en pris som henger høyt, og jeg har også vært nominert ved en tidligere anledning. Likevel var dette veldig overraskende og absolutt ikke noe jeg hadde forventet, selv om jeg var klar over at jeg var en av tre kandidater som var blitt plukket ut. Jeg satt faktisk midt i en podkastinnspilling (Ulvehyl) da kåringen ble offentliggjort på TV 2. Så jeg ble tatt litt på senga, men først og fremst er dette utrolig hyggelig.

Hvorfor ble det akkurat Wolves for deg?
Det at jeg endte opp som Wolves-supporter har en ganske spesiell forhistorie. Onkelen min studerte nemlig til fysioterapeut i byen på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, og i den forbindelse var han mye på Molineux og ble etter hvert godt kjent med miljøet rundt klubben. Og når han kom hjem til Norge, hadde han alltid med seg bilder og autografer fra spillerne. I tillegg fikk bestekompisen hans, Torbjørn Andersen, jobb som fysioterapeut i klubben, hvor han jobbet fra 1969 til 1974. Jeg tror nesten han må ha vært den første nordmannen i engelsk fotball, og han kan sees på mange lagbilder fra denne perioden. Det at vi fikk en mann på innsiden i klubben var utrolig stas.

Når reiste du selv over første gang, og vet du hvor mange turer det har blitt totalt?
Første gang jeg reiste til Wolverhampton var i sommerferien 1984. Litt kjipt selvfølgelig at det ikke var noen kamp å gå på mens jeg var der, men jeg ble tatt veldig godt imot og fikk omvisning på Molineux av Wolves-manager Tommy Docherty. Min første kamp kom først i 1995, da vi spilte hjemme mot Portsmouth i Championship - en kamp vi vant 1-0 etter scoring av Steve Bull. Siden har det blitt mange kamper både på Molineux og på andre baner. Jeg er også en ivrig groundhopper, og jeg er nå oppe i 58 baner totalt i England. Til sammen har jeg vært på 113 Wolves-kamper - 76 av dem på Molineux.

Er det noen spesielle minner eller høydepunkter fra din supporterkarriere som du ønsker å trekke fram?
Klubbens virkelige storhetstid var tilbake på 1950-tallet, så jeg har ikke fått oppleve å se klubben min vinne så veldig mange titler, men det betyr bare at man setter ekstra stor pris på det man får. Ligacupfinalen mot Manchester City i 1974 står i så måte som et av mine sterkeste barndomsminner. City var store favoritter, men det var vi som til slutt trakk det lengste strået og vant 2-1 etter scoringer av Kenny Hibbitt og John Richards. Jeg husker at jeg så kampen hos hytte-naboen, som hadde fått reise-TV med farger. Det var sjelden kost den gangen! I nyere tid må jeg nok trekke fram play-off-finalen mot Sheffield United i Cardiff i 2003. Det å stå der sammen med 35000 andre Wolves-supportere og se sine egne gutter sikre opprykket til Premier League etter en fantastisk oppvisning og 3-0 i målprotokollen, er også et minne jeg aldri ville vært foruten. Det å være til stede når noe så stort skjer kan nesten ikke beskrives.

Du har jo vært mye i Wolverhampton, og hva synes du om byen?
Wolverhampton som by kan nok best beskrives som en litt sliten industriby, men selv om den kanskje ikke er så billedskjønn, så må jeg si at jeg trives utrolig godt der. Byen har veldig mange fine og hyggelige puber, og Molineux ligger også veldig flott til bare ti minutters gange fra sentrum. Sentrum er lite og hyggelig. Og hvis man er på utkikk etter mer naturskjønne omgivelser, så er det mye fin natur og små, koselige landsbyer rett utenfor bygrensen. Det er heller ikke lange veien til Wales hvis man tar turen vestover, og her er det mye flott å se. Men hvis jeg skal trekke fram det jeg liker aller best med Wolverhampton, så må det være folkene som bor der. Maken til gjestfrihet skal du lete lenge etter, og hvis du forteller at du kommer fra Norge, så blir du tatt imot med åpne armer. De synes rett og slett det er fantastisk at det kommer folk fra Norge for å støtte klubben deres. Gjennom et langt liv som supporter, har jeg skaffet meg mange gode venner både i Norge og i England.

Hvordan fikk du idéen om å åpne ditt eget museum?
Tro det eller ei, men det var faktisk kona som foreslo det! Gjennom et langt supporterliv hadde jeg samlet enorme mengder med effekter som hadde blitt stuet vekk, så kona foreslo at jeg måtte få det fram i lyset slik samlingen kom til nytte. Vi hadde også en ganske stor kjeller som vi egentlig ikke hadde fått utnyttet maksimalt, så da dukket ideen om å gjøre om kjelleren til Wolves-museum opp. Her har jeg samlet alt fra bilder, kampprogrammer, skjerf og signerte effekter til spillerdrakter som har blitt brukt i kamp. Jeg har vel ca 200 drakter på utstilling, og dem har jeg vel 70 som har blitt brukt av spillere i match. Og selve juvelen i samlingen er nok drakt nummer 7 som Jim McCalliog brukte i kampen mot Sunderland i 1969 - den første tippekampen som ble vist på NRK. Den trøya er jeg veldig stolt av, naturlig nok. Ingen av matchtrøyene er for øvrig vasket, så noen reagerer nok kanskje litt på lukten når de kommer hit…

Får du mye besøk i muséet?
Nå er det jo ikke så veldig mange Wolves-supportere her i området, men det er åpent for alle som har lyst å komme på besøk, enten der er i forbindelse med kamper eller andre litt større arrangementer. Museet har også blitt utvidet med en stor TV-stue i garasjen, som ligger rett ved siden av. Rommet er innredet med 70-tallsmøbler, slik at man få følelsen av å være tilbake til tippekampens gullalder. Her samles vi ofte til kamp, og da museet åpnet i 2015 hadde jeg stor innvielsesfest med liveband og greier. I 2019, da supporterklubben fylte 30 år, arrangerte vi stor jubileumsfest her med 72 gjester. Blant dem som var til stede var Wolves-legendene John Richards, Kenny Hibbitt, Steve Daley og Colin Brazier. Utrolig hyggelige karer alle sammen og fullstendig blottet for stjernenykker. Et minne for livet både for dem og for alle de andre som var til stede.

Hva er din rolle i den norske supporterklubben?
Jeg har ikke hatt noen offisielle verv, men jeg har bidratt på mange plan opp gjennom årenes løp. Gjennom mitt kontaktnettverk i klubben og i byen har jeg hjulpet mange reisende nordmenn med å skaffe billetter til kamp og til å legge opp turer for dem som har behov for det. Når jeg ikke bruker sesongkortet mitt selv, låner jeg det bort enten til nordmenn på tur eller bekjente i England. Jeg er også med på podkasten «Ulvehyl» som produseres av den norske supporterklubben, og i tillegg driver jeg Facebook-siden West Norway Wolves, som forener supporterne som holder til på Vestlandet.

2020/21-sesongen har vært et veldig spesielt fotballår med både korona og supporteropprør. Hva er dine tanker rundt det som har skjedd det siste halvannet året?
Fotball uten publikum er begredelige greier, og det å ikke kunne reise over og dra på kamp er et stort savn. Så jeg gelder meg virkelig til vi får bukt med pandemien og kan både reise og gå på kamp igjen. I England går det jo litt raskere enn her hjemme, så det skal bli spennende å se om man greier å nå målsettingen om fulle tribuner igjen til sesongstart i august. Når det gjelder nyheten om den planlagte europeiske Superligaen, så kom den som et stort sjokk, selv om dette er noe det har vært snakket om i årevis. Supporteropprøret i etterkant av dette støtter jeg 110%, og heldigvis viser resultatet av dette at vi faktisk har ganske mye makt hvis vi står sammen. Og dette skulle liksom redde fotballen? Mange av de største klubbene sørover i Europa sliter med tung gjeld, så de var nok mest opptatt av å redde sitt eget skinn. Jeg tror kanskje det kan komme noe godt ut av all denne elendigheten også. Noe må gjøres med lønningene, som er helt hinsides i mange toppklubber, så kanskje et lønnstak hadde vært på sin plass?

Hva er din reaksjon på manager Nunos avgang og ansettelsen av Bruno Lage?
Det var veldig vemodig å se Nuno gå da jeg synes han har gjort en fantastisk jobb for klubben, men alt har sin ende, og det var heller ikke overraskende at det ble en ny portugiser i sjefsstolen. Bruno Lage er jo relativt ukjent for de fleste, men han har vært manager for Benfica og tok dem til seriegull i 2018/19-sesongen. Han er kjent for å spille offensiv fotball i et moderne 4-4-2-system med angripende sidebacker, og han er også kjent for å satse på ungdommen og få dem til å blomstre. Blant annet så slo Joao Felix ut i full blomst i Benfica under Bruno Lage, så jeg håper jo at han kan bringe dette videre med seg til Wolves. Vi ønsker jo å se angrepsfotball og at han i tillegg kan bringe oss tilbake til den øvre delen av tabellen for å kjempe om europacup-fotball. Så håper jeg også at han kan få inn noen gode etablerte toppspillere. Vi trenger å forsterke hele sentrallinjen i laget!

Ditt drømmelag?
Min Wolves-drømmeelver i 4-4-2 ser slik ut: 1. Phil Parkes 2. Denis Irwin 3. Derek Parkin 4. Joao Moutinho 5. Frank Munro 6. Willy Boly 7. Kenny Hibbitt 8. Adama Traore 9. Steve Bull 10. John Richards 11. Dave Wagstaffe. Reserve: 12. Raul Jimenez.

Vi ønsker den joviale ingeniøren og Wolves-supporteren lykke til både med Wolverhampton og med museumsdriften i årene som kommer, og at pandemien snart slipper taket, slik at han igjen kan reise over til Black Country og sitt kjære Molineux igjen. Det er ingen tvil om at vi i år har funnet en verdig vinner av prisen «årets supporter».

Blant mange utmerkede kandidater, falt i år valget på en virkelig bauta innenfor norsk supporterkultur, nemlig Liverpool-supporter Torbjørn Flatin. 62-åringen fra Kongsberg har vært en svært sentral skikkelse i Liverpools norske supporterklubb siden oppstarten for førti år siden, og sammen med formann Pål Christian Møller stiftet han supporterklubben i 1980. Siden den gang har han vært en uvurderlig bidragsyter til supporterklubbens utvikling.

De første årene delte han og Pål formannsvervet, før Torbjørn etter hvert valgte å fokusere på den journalistiske delen av supporterklubbens virksomhet. Han har vært redaktør av medlemsbladet The Kopite i flere perioder – en oppgave han har hatt sammenhengende siden 1992. På disse 28 årene har medlemsbladet utviklet seg hele tiden, og The Kopite har flere ganger blitt kåret til årets medlemsblad i SBF. Liverpools norske supporterklubb var veldig tidlig i gang med internett, og Torbjørn var en av dem som fikk ansvaret for denne viktige kanalen. Siden 1996 har Torbjørn vært heltidsansatt i supporterklubben, både som redaktør og som medarbeider i supporterbutikken Kop Shop i Oslo på slutten av 90-tallet. Torbjørn var styremedlem i supporterklubben i flere år, og i 2005 ble han utnevnt til Æresmedlem. Han har også skrevet bok om Liverpool FC sammen med Tore Hansen.

Helt fra starten har medlemsbladene vært preget av Torbjørns dedikasjon og enorme kunnskap om Liverpool Football Club. Gjennom alle disse årene har Torbjørn intervjuet og laget reportasjer om en uendelig lang rekke personer tilknyttet klubben i hans hjerte. Fra den vanlige supporteren til stjernespillere og managere i en av verdens største klubber. Han har knyttet kontakter og vennskap med utallige supportere fra Norge, England og andre steder.

Torbjørns kunnskap om alt som beveger seg på Anfield i dag og alt som har skjedd opp gjennom historien er enorm.  Hans evne og vilje til å dele sin lidenskap og sine kunnskaper er imponerende, noe han til de grader har vist gjennom å ha hovedansvaret for de fleste av snart 300 medlemsblader og 25 år med internett.  Siste skudd på stammen er supporterklubbens egen podkast, der supporterne lytter på Torbjørns meninger om alt rundt LFC. Når Torbjørn uttaler seg om Liverpool Football Club, da lytter de fleste med respekt!

Det er vanskelig å se for seg Liverpools supporterklubb og spesielt medlemsbladet The Kopite uten Torbjørn Flatin.  Likevel er det et faktum at han nå har valgt å gå over i pensjonistenes rekker. Men for Torbjørn er Liverpool en så viktig del av livet, at hen heldigvis har takket ja til å fortsette å bidra med sine meninger og kommentarer til våre plattformer på freelance-basis i årene som kommer.

Når vi møter Kongsberg-mannen på hjemmebane i Jonas Lies vei, er det en smørblid 62-åring som tar imot delegasjonen fra SBF med åpne armer. Han vet selvfølgelig hvorfor vi har kommet, og det at han som Liverpool-supporter endelig har kunnet feire ligagull igjen etter tretti års ventetid, setter heller ingen demper på humøret.

Gratulerer med prisen for årets supporter, Torbjørn. Hva føler du nå?
-Tusen hjertelig takk. Dette er en utmerkelse som henger høyt, så dette gjør meg både lykkelig og stolt. Og for å være ærlig, så føler jeg at når jeg først skulle få en slik pris, så passer det veldig bra akkurat i år. Etter førti år i Liverpools tjeneste, pensjonerte jeg meg den 1. juni, så jeg føler vel kanskje at dette er noe jeg får for lang og tro tjeneste mer enn akkurat hva jeg har gjort det siste året. Og for en sesong det har vært, både på godt og vondt. Vi har sett kanskje tidenes beste Liverpool-lag blende oss med spill og resultater vi aldri har sett maken til, før koronaepidemien sørget for bråstopp og kastet mørke skyer over det meste. Men når vi nå endelig får avgjort det hele, sju serierunder før slutt, føles det utrolig tilfredsstillende. Så det å motta en slik hedersbevisning på tampen av akkurat denne sesongen er veldig hyggelig.

På vei fra gårdstunet og rundt huset er det ikke til å unngå å legge merke til en diger UFO av en parabolantenne som «pryder» hele den ene ytterveggen. Torbjørn trekker på smilebåndet når han forteller om dagen da denne innretningen ble installert.

-Det var en leverandør i byen som spurte om jeg var interessert i en parabolantenne som kunne ta inn «absolutt alt» av TV-kanaler, og det kunne jeg jo ikke nekte for at jeg var. Jeg tok dette forsiktig opp med kona, og hun var naturligvis skeptisk. Hvor stor var den, og hvor mye plass ville den ta? Jeg fortalte at den var «ganske stor», men ikke verre enn at den nok skulle få plass på veggen. Heldigvis var hun ikke hjemme da leveransen kom noen dager seinere. Så diger hadde jeg ikke forestilt meg at den var, selv om jeg hadde fått målene på forhånd. Grete var ikke akkurat smørblid da hun kom hjem, men av og til er det lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Med denne gigantiske tallerkenen har jeg fått tilgang til all fotballen jeg har ønsket opp gjennom årenes løp.

Torbjørn tar oss med videre og ned til det aller helligste – hans eget «bootroom» i kjelleren. Her er både TV-stua og kontoret, der han har sin samling av Liverpool-effekter og hvor mye av hans journalistiske arbeid har funnet sted. Vi snakker personlige bilder, hundrevis av biografier og historiebøker, utklippsbøker fra 70-tallet, medlemsblader og andre personlige minner fra et langt supporterliv. Historiene er mange, og Torbjørn viser seg å være i storform når snakketøyet har kommet skikkelig i gang.

Har du noen historier fra gamledager, som du har lyst til å dele med oss? Hvordan var det for eksempel å vokse opp som Liverpool-supporter på 70-tallet?
Det var en fantastisk tid, men samtidig en tid hvor man ikke var bortskjemt med så altfor TV-kamper, slik som i dag. Fikk vi to-tre kamper i løpet av en sesong, var vi heldige. Også var det FA-cupfinalen da – årets desiderte høydepunkt på norske TV-skjermer, uansett hvem som spilte. Men hvis Liverpool var med i finalen, var det selvsagt ekstra stas. FA-cupfinalen fra 1971 da vi tapte for Arsenal satt fortsatt friskt i minne da 1974-finalen nærmet seg, og etter tre års ventetid var Liverpool endelig klare for en ny finale på Wembley – denne gangen mot Newcastle United. Det var dagen før dagen, og på vei fra konfirmasjonsundervisning til fotballtrening gikk alt galt. Avisbagen kom inn i eikene, og jeg stupte med hodet først rett ned i asfalten. Resultatet var en kraftig hjernerystelse og et opphold på intensivavdelinga på sykehuset. Jeg måtte ikke under noen omstendigheter utsettes for noen forstyrrelser – her skulle det være absolutt stillhet de nærmeste dagene. Men så var det denne cupfinalen da … Fattern som var sportsidiot og med store overtalelsesevner fikk omsider overtalt legene til å la meg se kampen på en 16-tommers svarthvitt-TV, som ble satt ved fotenden av sykesenga. Liverpool vant 3-0 etter scoringer av Kevin Keegan (2) og Steve Heighway. Dette er naturlig nok ett av mine sterkeste barndomsminner.

Du var jo med på å starte Liverpools supporterklubb i 1980. Kan du si litt om hvordan du har greid å komme så tett innpå klubben?
Den første virkelige kontakten jeg fikk med de høye herrer i klubben var på en fellestur i påsken 1981. Vi skulle se en kamp mot Manchester City, men den ble utsatt på grunn av en midtukekamp i Europa mot Bayern München. Ikke alle i reisefølget hadde fått med seg dette, så de ble mildt sagt skuffet da de fikk beskjed om at det ikke ble noen kamp på Anfield. Dermed måtte vi improvisere litt for å få noe ut av turen, så vi reiste opp til treningsfeltet Melwood og stilte oss opp på muren. Da banemannen skulle til å kaste oss ned fra muren, tok jeg en råsjans og hoppet ned og sprang bort til manager Bob Paisley. Jeg spurte ham om ikke fem nordmenn kunne få se på treninga. Og det kunne vi selvfølgelig. Det reddet hele turen. Dette ble også starten på et langt og tett samarbeid med klubben, og vi ble alltid tatt imot med åpne armer av klubben etter dette. Det var bare å banke på døra på kontoret til Bob Paisley. I tillegg til kontaktene i Liverpool, hadde vi også bra link til mange spillere gjennom Reidar Martinsens fotballskole på Ullern, der både Phil Neal, David Johnson og Ray Clemence hadde «sommerjobb» tidlig på 80-tallet. Det var også under et møte i Oslo at Phil Neal takket ja til å bli president i den norske supporterklubben, og han bidro i mange år med sin faste spalte i medlemsbladet.

Er det noen enkeltspillere du har fått et spesielt godt inntrykk av etter mange år som fast gjest på Melwood?
Ja, det er mange jeg kan nevne, men hvis jeg skal trekke fram én person, så tror jeg det må være Jamie Redknapp. Har var en utrolig hyggelig person og stilte alltid velvillig opp til intervjuer, og det at han dessverre også var mye skadet, gjorde at vi fikk god tid til å snakke sammen når jeg var på Melwood. Vår gamle kaptein kunne også være litt distré, og det var ikke alltid han husket på avtaler. En gang han hadde vært på Melwood og trent og hadde litt dårlig tid måtte vi f.eks. gjøre intervjuet i bilen mens han kjørte hjem fra trening. En annen gang kom han plutselig på at han måtte hente kona, popstjernen Louise, på flyplassen midt i et intervju. Da måtte intervjuet gjøres ferdig i konas rosa Jaguar på vei til flyplassen. Ganske spesielt, men Jamie var en kjernekar og en av de mest sympatiske og imøtekommende menneskene jeg har møtt gjennom et langt supporterliv.

Selv om du stort sett har gode opplevelser, så har ikke alt vært rosenrødt hele tiden?
Nå man snakker om Liverpool og klubbens historie, så kommer man heller aldri utenom de store tragediene som har vært med på å prege historien. Jeg var selv til stede på Heysel i 1985, og dette har satt sine spor. Jeg skjønte vel ikke helt alvoret eller omfanget av tragedien før jeg etterpå, men jeg føler også at dette kunne skjedd når som helst i årene før. Dårlig vakthold på et falleferdig stadion bidro i sterk grad til tragedien. Jeg var ikke på Hillsborough fire år senere, men denne tragedien har satt enda dypere spor enn det som skjedde i Belgia, og preger klubben i like stor grad den dag i dag. Den kom som et resultat av ekstremt dårlig planlegging, og alt som skjedde i etterkant er jo bare trist. Men måten man har tatt opp kampen for rettferdighet viser hvordan Liverpools innbyggere står sammen når det blåser som verst. Disse tragediene har om mulig gjort at klubben har blitt enda viktigere for byens innbyggere og for supporterne.

Liverpool har nå kronet noen fantastiske år med Jürgen Klopp bak roret, med triumfer både i Champions League, Supercupen, VM for klubblag og nå endelig Premier League. Du har også valgt å tre inn i pensjonistenes rekker etter 40 år som en av de aller viktigste bidragsyterne i Liverpools norske supporterklubb. Hva skal du bruke tiden på nå?
Jeg har overtatt familiegården Flatin i Eggedal ca en og en halv time fra Kongsberg, så planen er å flytte dit på permanent basis etter hvert. Men inntil videre blir det litt pendling – i hvert fall så lenge kona er yrkesaktiv. Det skal også bli godt å kunne leve et supporterliv uten å måtte tenke på deadlines og alt ansvaret som følger med det å være redaktør for et medlemsblad som leses av over 50000 mennesker åtte ganger i sesongen. Men jeg kommer fortsatt til å bidra litt som freelancer, både med podkaster og ett og annet bidrag til The Kopite ved behov.

Supporterunionens utsendte takker for en lang og hyggelig fotballprat, mens Torbjørn forbereder nok en visitt – denne gangen fra TV2.

Gratulerer med prisen, Torbjørn. Dette har du fortjent!

Komiteen bestod av Harald Unhjem og Anders Christensen fra SBF