2023 Einar Sand (Derby County)

Blant flere gode kandidater, falt i år valget av årets supporter på Einar Sand (71) fra Skien. På bakgrunn av sitt mangeårige arbeid for Derby Countys norske supporterklubb og for sitt pionerarbeid innen norsk supporterkultur er det ingen tvil om at dette er en mann som fortjener all den heder og ære som det er mulig å få.

Nils Johan Dahl, styremedlem i Derby County Supporters Club Norway Branch, beskriver den tidligere kateketen fra Telemark slik:

«Einar var grunnleggeren av Derbys norske supporterklubb i 1977, den andre supporterklubben for britiske lag som ble dannet i Norge. Einar er derfor en av de med desidert lengst fartstid blant norske supportere av britiske lag. Han har hatt en rekke roller og funksjoner i supportermiljøet for vår klubb og også for Supporterunionen. Einar er som nevnt grunnlegger av Derbys supporterklubb, og var i flere år leder av klubben. Supporterklubbens første årsmøte ble holdt i Einars hybel på Sogn studentby, og han var sentral da den første fellesturen ble arrangert til Derbys daværende bane Baseball Ground allerede i 1979. I flere tiår har han vært klubbens revisor, og han har gjennom mange år vært skribent i vårt medlemsblad NorRam. I en årrekke har han også vært ansvarlig for Tabelltipsligaen, der medlemmene ved sesongstart setter opp det de tror blir slutt-tabellen i den divisjonen Derby til enhver tid befinner seg i (vår divisjonsstatus varierer som kjent en del). Stillingen i Tabelltipsligaen blir jevnlig oppdatert og presentert for deltagerne på supporterklubbens nettside, Facebook-side og via e-post. Einar har vært hensynsfull nok til aldri å vinne denne konkurransen selv… Som leder i supporterklubben sørget han for at legender som Archie Gemmill og Roy McFarland ble presidenter i vår supporterklubb og skrev hilsener i form av brev til det norske medlemsbladet. Einar var også delaktig i byggingen av Derbys nye bane Pride Park som åpnet i 1997, i form av at han kjøpte en murstein som inngår i det nye stadionanlegget og har hans navn inngravert. Einar var også blant de første skribentene (sammen med blant andre Archie Gemmill) da Derby i internetts barndom i England fikk en supporternettside kalt RamZone. For Supporterunionen har Einar dessuten vært en særdeles stødig revisor i mange, mange år. Kateketen fra Skien ble “frelst” på Derby da han så laget på Tippekampen tidlig på 1970-tallet. Einar falt for laget, stilen og historien. Mye handlet om det han beskriver som “historien om David mot Goliat”. De tidlige 70-årenes Goliat i engelsk fotball var Leeds, og Derby var den lille klubben som anført av den karismatiske manageren Brian Clough. Derby yppet seg både mot Leeds og de andre gigantene og vant faktisk ligaen to sesonger på denne tiden (1971/72 og 1974/75).

Den første kampen Einar så med Derby, var borte mot Everton på Goodison Park 17. august 1974. Kampen var ikke spesielt minneverdig og endte 0-0. Men i tillegg til at dette var Einars debutkamp med Derby, var det også debuten for Derby til ett av engelsk fotballs store navn, Francis Lee. Den andre kampen Einar så med Derby, var borte mot Coventry. Også denne endte uavgjort. I Coventry lærte han at man ikke setter seg blant hjemmefansen hvis man holder med bortelaget… Første hjemmekamp kom i august 1975 da han så Derby som regjerende ligamestre tape 1-5 mot QPR. Det var en temmelig trå start på Derby-kampene han så live, med andre ord. Men det ble bedre. For på en hjemmekamp i desember 1976 hadde Einar litt problemer med å finne setet sitt. Da en vakt forsto at han var utlending, ble han etter kampen tatt med til de indre gemakker og befant seg, slik han selv forteller, “midt inne i hjertet av en stor, vennlig klubb”. Han fikk hilse på spillere, manager og andre supportere og ble tilbudt fri bar og sightseeing i byen. Stor stas! Senere har han også vært invitert inn i Director’s Box (med slipstvang, må vite). Besøket i 1976 ledet til at han august 1977 avtalte med Derbys “liaison officer” å starte en norsk supporterklubb. Einar reiste hjem fra England med en bunke medlemskort, og i november 1977 var Derbys nå nærmere 50 år gamle norske supporterklubb en realitet. Einar forteller at Derby er både nummer 1, 2, 3, 4 og 5 på hans liste, men han har også noen andre lag han følger og gjerne ser hvis anledningen byr seg. Dette handler om Vendsyssel FF i Danmark (nærmeste lag til familiens ferieleilighet), Salisbury i England (Einar falt for dem da de nesten slo ut Derbys erkerival Nottingham av cupen) og Ayr United i Skottland. I Norge er favorittlaget Odd. “Hold med laget der du bor” er en god leveregel, ifølge Einar. Det hjelper nok også at Odd i likhet med Derby har svarte og hvite drakter! Jeg avslutter med Einars egne ord: “Jeg har mange ganger tenkt at det hadde vært mye enklere å holde med et storlag fra London. Mye lettere å komme til banen og mye mer glory. Men angrer jeg på at jeg valgte Derby? Nei, overhodet ikke.” Og det er vel nettopp slik det er og oppsummerer situasjonen for det store flertallet av oss norske supportere av britiske lag: Har vi først funnet et lag, bytter vi ikke. Uansett nedrykk og andre sportslige nedturer. Klubben blir en lidenskap for livet. Slik det er for Einar Sand. Jeg og vi i Derbys supporterklubb anser derfor Einar Sand som en usedvanlig velkvalifisert og velfortjent kandidat til tittelen Årets supporter.»

Einar forteller SBFs utsendte at han i dag fortsatt er like engasjert i klubben han elsker, men at han har overlatt styringa og driften av supporterklubben til yngre krefter. Den historieinteresserte pensjonisten skriver fortsatt for medlemsbladet NorRam, og da gjerne litt mer dyptgående artikler om klubbens gylne og spennende fortid. - Jeg synes det er veldig interessant å utforske spillere fra litt lengre tilbake i tid, for her er det mye spennende. F.eks.  fant jeg ut av en våre spillere fra 1884-laget etter endt karriere jobbet som biskop i Sudan og fikk tilnavnet «The flying bishop».

Hvordan vil du beskrive ditt liv som Derby-supporter?

- I årenes løp har det helt klart blitt flere nedturer enn oppturer. Vi hadde jo storhetstiden på begynnelsen av 70-tallet, men så gikk det brått nedover. Vi fikk et lite oppsving under Arthur Cox på 1980-tallet og Jim Smith på 90-tallet, men bortsett fra dette, så har klubben vært preget av mange dårlige ansettelser og sportslige nedturer. Men det er nok kameratskapet, turene og forholdet til alle de flotte menneskene i klubben jeg sitter igjen med som det aller viktigste oppi all elendigheten og sportslige nedturer… Fram til år 2000 kom vi alltid gratis inn på hjemmekampene, og vi ble tatt imot med en ubeskrivelig gjestfrihet. Vi ble kjent med både lederne og spillerne, og vi dro gjerne på byen med spillerne etter kamp. Slik er det dessverre ikke nå lenger. Det har blitt mer fokus på penger, og det er vanskeligere å komme innpå spillerne, selv vi ikke spiller i Premier League. Jeg husker da vi i den norske supporterklubben var over på vår første fellestur i påsken 1979 og på hvordan vi ble tatt hånd om av klubben. Vi ble hentet i minibuss, og sjåføren var ingen ringere enn selveste Ron Webster, høyrebacken med en Derby-karriere som strakte seg fra 1960 til 1978. Vi ble tatt hånd om 24 timer i døgnet og ble vist en gjestfrihet som det er vanskelig å beskrive.

- Jeg synes i det hele tatt at det med supporterklubber er en utrolig flott greie. Man treffer alle mulige forskjellige folk, som er ulike på alle måter, men som har det ene tingen felles, og det er at man holder med samme lag. Jeg unner virkelig alle mennesker å ha denne interessen – et liv fylt med både sorger og oppturer. Kanskje mest nedturer, men oppturene blir alltid større for dem som har vært gjennom tunge stunder.

Hva med ståa i klubben nå? Er du optimist?

Etter noen særdeles tunge år med sportslige og ikke minst økonomiske nedturer, ser det heldigvis til ut at skuta nå er på rett kjøl. Store problemer på eiersiden og økonomiske misligheter førte jo til både poengtrekk og nedrykk til League One, og den overhengende trusselen om konkurs ser nå endelig ut til å være en saga blott. Vi har ikke verdens rikeste eier, men kanskje det mest populære. David Clowes er en lokal forretningsmann som elsker klubben av hele sitt hjerte. Han har 100 % backing hos supporterne etter flere år hvor vi har blitt mer eller mindre rundlurt av utenlandske svindlere. Selvfølgelig var det en liten nedtur da playoff-plassen glapp på målstreken i år, men optimismen er tilbake. I år får vi lov å kjøpe spillere igjen for første gang på to år, og med Paul Warne i managerstolen ser det bedre ut enn på lenge. Og med et snitt på 27,000 tilskuere på hver hjemmekamp på Pride Park, har vi et solid fortrinn sammenlignet med de andre lagene i vår divisjon.

Til slutt ber vi Einar om å sette opp sitt drømmelag bestående av Derby-spillere, og da får vi følende elleve i 4-4-2-formasjon:

Keeper: Mart Poom. Selv om Derby har hatt gode keepere som Colin Boulton og Peter Shilton, holder jeg en knapp på estlenderen Mart Poom. Klassekeeper hentet av Jim Smith.

Høyreback: Ron Webster. Mr. Reliable. Var i Derby i 16 sesonger og spilte 535 kamper for the Rams. Nr. 2 på oversikten over tidenes mestspillende.

Venstreback: David Nish. Landslagsspiller av internasjonal klasse.

Midtstopper: Roy McFarland. Tidenes beste midtstopper i Derby-drakt.

Midtstopper: Colin Todd. McFarlands perfekte partner. Klassespiller.

Midtbane: Archie Gemmill. Box-to-box-spiller som løp mer enn noen har gjort. Der andre sank nedi gjørma på the Baseball Ground, fløt Gemmill oppå.

Midtbane: Stefano Eranio. Italieneren som brakte kreativitet og klasse til Derbys midtbane under Jim Smith.

Ving: Aljosa Asanovic. Kroaten var aldri lenge i én klubb. Bare 18 måneder i Derby. Men maken til tekniske ferdigheter har jeg ikke sett verken før eller siden.

Ving: Alan Hinton. Hinton hadde fantastisk presise innlegg og dødballer. Den han siktet på, den traff han.

Spiss: Kevin Hector. 581 kamper, 201 mål. Min største fotballhelt gjennom alle tiden.

Spiss: Dean Saunders. Raskere enn lynet. Løp fra hvem som helst. Scoret i nesten annen hver kamp.

Komiteen besto av Anders Christensen og Harald Unhjem.